Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Da jeg satt på bussen rett før sommeren, hørte jeg to som snakket opphetet sammen. Hun ene sa nokså skråsikkert: «Æ vil aldri spise fluer!»
Aldri spise fluer, tenkte jeg. I løpet av et nanosekund var jeg tilbake ved pulten min en skoledag på barneskolen. I og med at vi hadde norsk, og ikke kristendomskunnskap, var nok timen helt på det jevne. Eriksen sto ved kateteret, foran krittavla. Det var lenge før smarttavler og datamaskiner hadde gjort sitt inntog i den norske skolen. Norsk sto på timeplanen. Helt konkret: ordklasser.
Eriksen var strengt religiøs, og stemmen var forkynnende. Litt ovenfra og ned. Kanskje rett og rimelig – han var jo tross alt den voksne i klassen.
«Adjektiv er språkets krydder!» sa han, og kikket utover klassen. Jeg vil anta at vi som i det minste kikket opp på ham, enten var dypt engasjert i å flette håret til hverandre, eller i ferd med å kaste en lapp eller et viskelær over mot sidemannen. Eriksen ga seg ikke: «Adjektiv gir språket farge og følelser, skjønner du?»
Han ser igjen utover klassen. Denne gangen: ikke lenger skuffet, men bedrøvet.
Aldri – et ord som predikerer framtida. Jeg kommer aldri til å skade meg. Tro det eller ei, men det tror jeg aldri jeg har tenkt eller sagt. Jeg har alltid vært ei pyse! Forsiktig, vil ikke ta sjanser. Tenkt konsekvenser. Alltid. Også et ord for evigheten. Definerende. Jeg har aldri fått løfter om et liv uten tap, smerte eller skader. Hvis jeg dør, skal jeg kremeres – ikke når. Vi får nå se. Ingen grunn til å forskuttere noe.»
Annonse
Geir Stranda
Ordklassene jeg aldri forsto eller interesserte meg for på barneskolen, vokser fram. Aldri skade meg. Knyttneven i form av en gigasvær klump er tilbake i magen. Jeg skadet meg.
Aldri mer på tur i fjellet, tenkte jeg da jeg fikk diagnosen og gradvis innså hvor alvorlig skaden etter fallet var. Aldri mer blodsmak i munnen fordi jeg ikke er godt trent. Aldri mer knær som skjelver av frykt der oppe i høyden. Aldri mer kjenne flua der lengst bak i halsen etter å ha gispet etter luft i ura på veg mot toppen. Aldri mer brekke seg for å få opp flua og innse at det er for sent.
Jeg kan aldri slutte å trene. Jeg ble bedre. Ikke med en gang, men litt etter hvert. Dag for dag. Time for time. Sti for sti. Fjellside etter fjellside. Jeg må fortsette å prøve, å øve, å trene, å slite meg ut og opp – for jeg skal aldri slutte å trene. Jeg skal ikke bli sittende. «Aldri» kan også være et mål. Ikke et mål om å aldri skade meg igjen, men et mål om å ikke gi opp – uansett hva.
Så ble det sånn at jeg ikke lenger kommer meg opp på de høyeste toppene, at jeg ikke kan gå de bratteste fjellsidene eller de lengste turene.
Heldigvis gikk det bedre enn jeg fryktet. «Aldri» ble heldigvis ikke en realitet.
I ordtaket sies det: «I nøden eter fanden fluer.» Kanskje er verb også ord som fargelegger språket? Ikke spise fluer med kniv og gaffel, ikke ete som et dyr hiver i seg mat – men jeg har svelget fluer. Og titt og ofte noen kameler.
