Å si ja til snøskuterløype er å si nei til stillhet, naturverdier, verdensarven og bærekraftig reiseliv
STRIDSTEMA: Snøscooterløyper.
Trond Haugan (Illustrasjonsfoto)
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Røros står ved et veiskille. Skal vi ta vare på fjellnaturen og verdensarven – vårt livsgrunnlag – eller gi plass til mer støy og motorferdsel som truer både dyreliv og opplevelseskvalitet?
Snøskutere beveger seg langt og raskt inn i områder som ellers får hvile fra forstyrrelser. Selv om dyrene ikke alltid flykter, påfører motorstøy stress: økt puls, avbrutt beiting og forstyrret næringsopptak. Om vinteren kan slike forstyrrelser være forskjellen mellom liv og død. Flere løyper i regionen øker presset ytterligere og utvider forstyrrelsene til nye områder – nettopp i vinter- og vårmånedene, når naturen er på sitt aller mest sårbare.
Friluftslivet bygger på opplevelser på naturens egne premisser. Det er vi som skal tilpasse oss naturen, ikke omvendt. Og både norske og internasjonale gjester søker nettopp det Røros tilbyr: stillhet, mørke uten lysforurensning og ekte villmarksopplevelser uten motorstøy. Dette er Røros’ styrke – vårt særpreg i et marked som ellers flommer over av skuterløyper i nabokommuner og i Sverige.
Å si ja til snøskuterløype er å si nei til stillhet, naturverdier, verdensarven og bærekraftig reiseliv. Røros satser på fjellnaturen og verdensarven som livsgrunnlag, og er i ferd med å bli sertifisert som bærekraftig reisemål – da må handlingene våre speile ordene. De som virkelig trenger hjelp til å komme seg ut i naturen, kan fortsatt få det gjennom mer målrettede ordninger og dispensasjon. Dette handler ikke om å ekskludere noen – det handler om å prioritere naturen og bevare verdiene for alle.
