– Dette handler om livskvalitet

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nå er vi alvorlig bekymret. Etter høstens tildeling av nye rehabiliteringskontrakter, vil flere viktige tilbud for kreftpasienter måtte legges ned eller kutte drastisk. Dette gjelder blant annet Unicare Røros. De sterke fagmiljøene ved de regionale rehabiliteringssentrene har i en årrekke spilt en avgjørende rolle for pasienter som kjemper for å få hverdagen tilbake ettersykdom og tøffe behandlinger. Gjennom lengre opphold har de fått hjelp til å igjen kunne fungere sammen med familie og i arbeidslivet. 

Nå står pasientene i reell fare for å miste dette tilbudet. Vi i Brystkreftforeningen ser hvor mange som sliter med fatigue, smerter og andre senskader etter behandling. Vår største bekymring er belastninga dette påfører dem. Hvordan skal denne pasientgruppa klare å gjennomføre lange reiser til korte polikliniske opphold, og dagopphold med overnatting, med hjemreise i helgene?

Først og fremst savner vi faglige begrunnelser og tydelige konsekvensutredninger. Hvordan vil dette påvirke pasientenes mulighet til å få, og kunne ta imot, den rehabiliteringa de trenger? Og hva blir effekten av korte opphold, sammenliknet med lengre, spesialiserte rehabiliteringsprogram?

Vil tilbudet framover drives av fagpersoner med spisskompetanse på brystkreftrehabilitering, eller av ordinært helsepersonell? Vi spør, fordi forskning viser at nettopp spesialisert rehabilitering gjør en stor forskjell. Hvorfor endrer man praksis før nye tilbud og fagmiljøer er kvalitetssikret? Vi frykter at nedleggelse av de regionale sentrene vil gjøre hverdagen tyngre for pasientene, samtidig som kommunene får en større belastning, både praktisk og økonomisk. Det er urovekkende i dagens økonomiske situasjon. 

Vi er også redd for at den helhetlige behandlinga ved disse institusjonene, med fagmiljøer som har bygget opp unik kompetanse over flere tiår, nå vil bli svekket eller forsvinne helt. Begrunnelsen fra helseforetakene er at mer ressurser skal brukes til rehabilitering idet offentlige. Vi synes det er vanskelig å se fornuften i å starte nye fagmiljøer på sykehusene, når private institusjoner i mange år har levert helhetlig og spesialisert rehabilitering. Og ikke minst dersom prisen vi betaler er at pasientene vil miste både trygghet og kontinuitet, og det blir vanskeligere å få den hjelpen de trenger.

Rehabiliteringssentrene er mer enn bare et tilbud. Det handler om å bli tatt på alvor som en pasientgruppe, av et fagmiljø som har inngående kjennskap til pasientenes sammensatte behov. Sentrene er trygge havner hvor pasientene blir møtt med kunnskap, omsorg og forståelse. Kutt og nedleggelse vil få store konsekvenser for en stor pasientgruppe, som allerede har vært gjennom en tøff kamp. 

Dette handler om livskvalitet, helse og trygghet for brystkreftpasienter i vår region. La oss ikke kutte et tilbud som det har tatt år å bygge opp, men heller styrke det som fungerer.