Da fornuften gikk i offside

Det har tatt oss 28 år, men nå er Norge endelig tilbake i det gode fotballselskap. Det burde vært en fest. I stedet har det utløst et kollektivt havari i den norske mediebransjen. Det som utspiller seg i avisspaltene og på skjermene om dagen, minner mindre om profesjonell journalistikk og mer om en akutt, feberhet VM-koma.

Når et riksmedie finner det verdig å publisere en egen sak fordi en landslagsspiller gjespet på veg inn på stadion, vet du at bunnen er nådd. Eller er den det? Lokalaviser har rigget opp direktesendinger fra et tilfeldig VM-arrangement som om det var snakk om en månelanding. Her lokalt har feberen også herjet; da Ståle Solbakken presterte å uttale ordet «Tynset» på riksdekkende TV, rykket en herværende naboavis ut med fete typer. Vannsprederen på stadion i Boston slår seg på når den absolutt ikke skal gjøre det den skal, nemlig å spre vann. Det er naturligvis en sak. Det diskuteres på høyt nivå hvorvidt skolebarn bør få fri fra skolen slik at de heller kan tilbringe nettene med å følge Norges kamper. 

Norske medier griper etter halmstrå så tynne at de knapt er synlige for det blotte øye. Alt – absolutt alt – må presses gjennom en VM-trakt. Har du en lokal baker som en gang solgte et rundstykke til fetteren til Erling Braut Haaland? Forside. Har en lokal ku rautet i takt med «Alt for Norge»? Rigge til live-studio!

Det er lett å smile av det, men det inviterer også til et snev av ettertanke. Hva skjedde med det kritiske blikket? Hva skjedde med proporsjonaliteten? Når sporten fullstendig koloniserer nyhetsbildet, sitter vi igjen med en medieverden som har mistet gangsynet, i et VM som i stor grad er preget av en arrangørnasjon som undertrykker, truer, skremmer og behandler både publikum, spillere og egne innbyggere som kveg. Vi snakker om et land som er i aktiv krig med andre nasjoner, som oppfører seg som en bølle på alle tenkelige internasjonale arenaer, og belønnes med en fredspris i siste liten fra selveste FIFA, slik at Store Hersker skal bli fornøyd. 

Vi i Fjell-Ljom lover å holde hodet kaldt. Vi skal ikke live-streame fra den lokale Rema-butikken bare fordi de selger fotball-potetgull, og vi skal la spillerne gjespe i fred. Så får vi heller tåle at vi ikke er først på ballen når Solbakken en vakker dag nevner «Glåmos».