Hva er det som provoserer så?

Juni har knapt begynt, men debatten rundt Pride har allerede rukket å bite seg fast i lokalsamfunnet vårt og i kommentarfeltene landet over. De steile frontene vi kanskje håpet hørte til de største byene eller de mørkeste krokene av internett, har igjen vist seg synlige, også i våre egne kommentarfelt.

For hvert år, forventer en at budskapet skal synke inn og bli allment akseptert – det handler ikke om noe annet enn at folk må få elske den de vil. Og hvert år oppstår nye debatter, om tvangsseksualisering i skolen, om å trøkke en gitt politikk ned i halsen på lykkelig uvitende barn, om at «det er greit at folk er skeive, bare jeg ikke trenger å se på det». 

Da regnbueflagget ble heist på idrettsarenaen på Øra, var det et symbol på fellesskap, inkludering og at idretten skal være en trygg arena for absolutt alle – uansett hvem man er glad i. At flagget ble fjernet etter bare få dager, etterlater en emmen smak. For enkelte er et flagg i alle regnbuens farger så provoserende at de gladelig begår hærverk for å få det bort. 

Også i de lokale kommentarfeltene flommer det over utspill som går over grensa for saklig debatt. Det er legitimt å diskutere organisasjonen Fri, eller å ha ulike syn på hvordan flaggregler på kommunale og private stenger skal håndteres. Men det vi er vitne til nå, er ikke en sunn kritikk. Det er dårlig skjult hets rettet mot skeive medborgere – folk som bor, jobber og lever sine liv her i fjellregionen.

Når en debatt blir så polarisert at enkeltmennesker føler ubehag ved å gå på butikken eller delta i lokalidretten, har vi som lokalsamfunn feilet i oppgaven med å ta vare på hverandre.

Det argumenteres ofte med at Pride-flagget er «provoserende» eller «politisk». Men hva er det egentlig som provoserer? Flagget krever ingenting av deg, annet enn at du aksepterer at din nabo har samme rett til å leve et åpent og trygt liv som deg selv. Det handler om grunnleggende menneskerettigheter, ikke partipolitikk eller en «hemmelig trans-agenda». 

Idretten på Øra, kulturlivet og det daglige fellesskapet i regionen vår er tuftet på dugnadsånd og inkludering. Den ånden må også gjelde i juni.

La flagget henge. Ikke fordi vi nødvendigvis må feire med brask og bram i hver en sving, men fordi et raust og trygt lokalsamfunn tåler å se alle sine farger.