Hestlauhaugen:
Pride for dummies. Av dummies.
Pride-flagget igjen til topps på Øra Stadion mandag ettermiddag.
Eli Marie Jensen
I riktig gamle dager (for tre-fire år siden), var Pride den beste tida av året. Det er litt vrient å forklare folk som tilsynelatende alltid er på hjemmebane hvordan det kan kjennes å komme inn i for eksempel Pride Park i Oslo – og på en underlig måte: hjem.
Det handler ikke om at vi skeive ligner så mye på hverandre, for det gjør vi definitivt ikke, som er noe av det som gjør oss så gøyale. Det dreier seg mer om en opplevelse av plutselig, sjelden tilhørighet som vi ikke nødvendigvis opplever alle andre steder. Vi veit nemlig ikke alltid om noen er mot oss allerede lenge før de har møtt oss.
Regnbueflagget var et symbol som manifesterte dette; på Fire Island i New York og på Brekken oppvekst- og lokalsenter. Det gjorde ungdommer trygge, gamliser rørte og alle imellom boblende muntre.
De siste åra har noe forandra seg: Nå er Pride-måneden ei tid mange av oss gruer seg til. For det er strengt tatt ikke vi skeive som feirer Pride hele juni, det er primært en gjeng veldig heteroseksuelle nett-troll som jobber doble skift gjennom juni med å tastehyle om hvordan det er galskap at vi krever oppmerksomhet i en hel måned, lenge før vi selv overhodet har registrert at det er juni. Du trenger ikke å være rakettforsker for å skjønne at noe av hatet og konspiranoiaen som renner kloakkaktig gjennom kommentarfeltene før eller siden vil materialisere seg som virkelig vold. Det holder å være skeiv – eller bare følge litt med.
Nå er flagget vårt blitt noe vi vet at noen vil rase over, rive ned, rive sund og tenne på. Noen av oss kan bli engstelige og bekymra ved synet av flagget vi har tenkt på som det ultimate trygghetssymbolet. Det er i ferd med å bli et flagg som sier «Her blir det bråk», ikke «Her er du trygg». Jeg vet om flere skeive som er så slitne at de seriøst vurderer heteroseksualitet.
Happy Pride, fiender! Dere har definitivt fått til noe.
Heldigvis har vi Kristin Clemet. Hvem andre enn Kristin Clemet kan vi vende oss til i nødens stund, nå som monarkiet er under akutt avvikling?
Nylig skrev Kristin Clemet en lang og mye lest Facebook-post hvor hun enkelt rydder opp i uføret Pride har havnet i. Problemet er, avslører Clemet, at Pride er for nært knytta til organisasjonen Fri, som Clemet syns mener kontroversielle ting. Den skeive bevegelsen har rett og slett kommet i skade for å inkludere politikk i kampen. Og ikke bare dét: Den inkluderer noe så kontroversielt som transfolk. «Organisasjonen FRI bør ta seg en bolle», foreslår Clemet.
Men politikk, og ikke minst det som alltid vil være «kontroversiell» politikk for noen, har selvfølgelig alltid vært i sentrum av den skeive bevegelsen og Pride-markeringene, slik det nødvendigvis må være i enhver rettighets- og frigjøringsbevegelse. Og transfolk har naturligvis vært her hele tida - ikke bare i menneskenes historie, men særlig i front for den moderne skeive kampen, fra første brustein ble kasta på Stonewall Inn. Det finnes ingen skeiv bevegelse uten våre transsøstre og -brødre, og alt imellom.
Det skjer i alle seierrike bevegelsers historie at det kommer en ansvarlig voksen og forteller oss at vi kjemper feil. Det er det som er så fabelaktig med majoriteten: Fullstendig blottet for egne problemer og utfordringer som den er, har den flust med tid til å belære oss om våre.
Det kan se ut til Pride-bevegelsen nå står overfor et avgjørende veiskille: Enten bryte alle bånd til brysom politikk og avvikle Pride som dannet, ansvarlig frokostseminar hos Civita med Kristin Clemet, snitter - og boller. Eller ta med alt vi har av flagg og bannere og fortsette den strevsomme, kaotiske marsjen med våre utslitte, kontroversielle, målskivekropper. Det siste høres unektelig litt slitsomt ut, men er antagelig mye gøyere i lengden. Og åpenbart helt nødvendig.
- Hestlauhaugen
