Å ikke se hvalen for bare hval

Vi hadde ikke engang ankommet Stamsund teaterfestival før dramatikken var i gang. På den korte bilturen fra Leknes, snirklende mellom djupblått hav og grønnkledte fjell, kunne sjåføren fortelle oss at en gigantisk hval nettopp hadde strandet ved det gamle fiskeværet, og nå lå på lit de parade ved Hurtigrutekaia!

Vi hadde fått vår Moby Dick og ruslet forventningsfulle ned på havna. Der lå det enorme dyret i den dunkle skyggen av lofotalpene i overskya, disig midnattssol; majestetisk overveldende, selv i sin endelige, beseirede tristhet.

Flere skuelystne var allerede på plass bak sperringene. Stemmene lave, bevegelsene varsomme. Noen gråt. Det var andakt og respekt, men også sorgtung undring: Det var noe grunnleggende feil med hele bildet; noe fremmed og foruroligende. Noe så dypt mektig skal ikke ligge livløst på en vindfull menneskehavn, som i en ferskvaredisk fra Gullivers reiser; det skal svømme fritt og uransakelig på det uendelige dypet sammen med de andre mysteriene. Det er vanskelig å forestille seg noe mer ensomt og malplassert enn en hval på betong.

Rabarbra

Det var en spermhval, fikk vi vite av en av de engasjerte, unge aktivistene som hadde kommet for å vokte vidunderet. De sørget blant annet for å holde sånne som oss på en viss avstand, men også for å holde dyret kjølig og fuktig, for å utsette forråtnelse sånn at forskere kunne undersøke abnormaliteten nærmere.

Hun vi snakket med hadde kommet helt fra Brussel, fra en miljøorganisasjon, og delte dedikert det lille hun visste om tragedien: Det var en ung hann, adskillig mindre enn de største eksemplarene som kan bli nesten 20 meter i lengde, veie opptil 50 tonn og leve i minst like mange år. Antagelig hadde det enorme pattedyret vært på jakt etter blekksprut, som er spermhvalens viktigste næringskilde i tillegg til uer og rognkjeks, men viklet seg inn noe garn eller tauverk og mistet bevegeligheten, fortalte den frivillige helten med blanke øyne. Dette siste dytta opp en bølge av eksistensiell skam: Det var altså en menneskeskapt katastrofe, dette også. Våre tau, våre garn, en havets kjempes altfor tidlige endelikt.

1. mai og kokt frosk

Vi sto lenge og betraktet den bisarre bisettelsen, og da vi ruslet sakte hjem i den latterlig lyse natta var vi enige om at det skulle mye til for at en tøysete teaterfestival skulle kunne toppe denne naturens egen tragedie.

Et par dager senere kom vi i snakk med noen andre festivalgjester ved frokosten, og den veldige hvalen kom fort opp i samtalen. Egget koagulerte snurpete brått i spiserøret da vi fikk høre at det aldri hadde ligget noen død spermhval på hurtigrutekaia i Stamsund. Det vi hadde sett var en installasjon av det belgiske kunstnerkollektive Captain Boomer, som en del av årets festivalprogram, med mål om å belyse miljøproblemer som plast og garn i havet.

Vi ruslet ned til «hvalen» igjen. Den var helt åpenbart av plast eller pappmasje nå. Ikke engang spesielt imponerende laga, plutselig. Himmelen var skarp og grell (som etterpåklokskapens lys gjerne er) og den monstrøse majesteten var blitt et latterlig leketøy.

Vårsorg

Det er en helt egen type skam forbundet med å reise halve landets lengde for å besøke en teaterfestival bare for å la seg lure av den første idiotiske rekvisitten man får øye på. I hælene på skam kommer gjerne sinne: Hvordan kunne disse kyniske, belgiske rasshøla tillate seg å lure oss til å føle så sterkt, når alt bare var oppspinn?

Hvordan kunne vi være så dumme?

Det er en fattig trøst, som all trøst er, at vi ikke er alene vår dumhet. I OECDs undersøkelser stiger andelen som sliter med å prosessere informasjon. I 2024 ble «hjerneråte» årets nyord i Storbritannia, psykologen Elizabeth Dworak har påvist at den gjennomsnittlige IQ-skåren sank jevnt mellom 2006 og 2018 (riktignok blant amerikanere, men lell).

Vi er i ferd med å bli så dumme at ledende samfunnsdebattanter tar til orde for at vi må beskyttes mot vår egen dumskap. Lørdag uttalte professor Janne Haaland Matlary til Klassekampen at EU-spørsmålet er for komplisert til å legges fram for det norske folk i en folkeavstemning, og derfor må avgjøres av Stortinget alene.

Hva skal vi gjøre med vår felles fordumming?

Aner ikke, jeg er åpenbart for dum: For meg hjelper det ikke å stå to meter fra en gigantisk teaterhval av papp eller gummi engang. Men jeg takker faen for teater, som - om ikke annet - minner meg på min egen dumskap. I dette flaue nederlaget kan kanskje et arbeid begynne.