Kongen er død,
 leve kongen!

Det er ikke mange uker siden jubelen runget over Slottsplassen. En hel nasjon sto midt i en kollektiv sommerrus, og titusenvis av mennesker samlet seg foran slottsbalkongen for å «ro» for fotballgutta og vekke kongen.

Det var et øyeblikk preget av rein, ufiltrert livsglede og den særegne, uformelle nærheten mellom folk og kongehus. Da vi skulle juble som mest, var det kongen vi dro hjem til, for å dele gleden og stoltheten. Om vi ikke var på slottsplassen, delte vi den samme lykkerusen fra alle våre andre små kroker i landet. 

Nå er den samme plassen fylt igjen.

Folkemengden er like stor, men lyden er en helt annen. I stedet for heiarop og jubel hersker det en lavmælt, verdig stillhet og et voksende hav av blomster.

Ytterpunktene i tilværelsen har sjelden kommet tettere på hverandre enn i denne sensommeren. På under to måneder har vi som nasjon beveget oss fra den mest overstrømmende felles feiring til et dypt, felles vemod.

Kongen var midtpunktet i begge disse rommene. Han mestret kunsten å være både den lune, humørfylte skikkelsen som tok imot folkets sprell med et smil, og det faste, trygge ankeret som samlet oss når alvoret krevde det.

Dette spennet merkes like sterkt her i vår region som i hovedstaden. For få uker siden delte vi den samme elleville optimismen over kaffekoppene, på arbeidsplassene og foran skjermene i grender og på Bergstaden. Vi fossrodde ned Kjerkgata i kollektiv gledesrus og optimisme.

I dag vaier flaggene på halv stang mot himmelen i de samme gatene, og ved kirker og minnesteder legges det ned blomster og personlige hilsener i takknemlighet.

Samtidig som vi sørger og ser tilbake, vender vi blikket framover. Å tre inn i denne rollen etter et så ruvende og folkekjært forbilde krever både mot, hjertevarme og utholdenhet.

Vår nye konge overtar en tung, men ærefull arv. Han er formet av de samme verdiene som har båret kongehuset gjennom generasjoner: den urokkelige pliktfølelsen, det ekte engasjementet for samfunnets svakeste og en genuin lytteevne i møte med vanlige folks hverdag.

Her fra fjellbygdene uttrykker vi vår dypeste respekt for det som har vært, og åpner hjertene like raust og varmt for vår nye konge. Vi ønsker ham styrke, klokskap og all lykke i gjerninga som ligger foran ham.

Bildene fra den livlige roinga for få uker siden og dagens stille verdighet minner oss om kongehusets største styrke: at det lever i pakt med folket, i både den dypeste sorg og den største glede.