Ideologisk begrepsmagi overskygger faget og slår beina under eget resonnement

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Et berg av saker skal gjennom Stortinget før sommerferien slik at alt er ryddet til høstens budsjettarbeid. Alle organisasjoner kjenner spillet, og sikter inn kontroversielle innspill til denne innspurten. Da handles det hester og svelges kameler i et døgnkontinuerlig politisk sirkus. Faren for fagpolitiske arbeidsuhell er naturligvis overhengende, og for ideologiske opportunister er akkurat det selve strategien.

Stortinget skal nå behandle et omfattende forslag fra MDG som har til hensikt å bremse bruken av skogressursene. Forslagene er nedstemt av næringskomiteen før behandlinga, men det har skjedd undre i Stortinget før. Forslagene baseres på et øyeblikksbilde av lokale feltforsøk i to dimensjoner; karbonlageret i den stående skogen og påvirkning av artenes levevilkår i mikro-geografi. Den tredje dimensjonen, som er tiden og skogforvaltning i nasjonal skala, blir behendig utelatt. Og det er her at Stortinget står i fare for å bli ført bak lyset.

Det er politisk bred enighet om at fossile ressurser må fases ut. I alle nasjonale strategier for grønn omstilling er naturlig nok skogressursene i Norge utpekt som bærebjelke. Men for uinnvidde er det vanskelig å erkjenne den klimapolitiske effekten av skogbruket. Betydninga er kritisk viktig, og konsekvensene av politiske feilgrep tilsvarende fatale. For å tegne et begripelig bilde av situasjonen, så kunne landets samlede hogstvolum i 2025 fylle en 15-felts motorveg tettpakket med tømmerbiler fra Larvik til Trondheim sentrum. Hver eneste av tømmerbilene har en samlet last med 40 tonn omdannet CO₂ om bord. Køen av tømmerbiler representerer til sammen 15 millioner tonn «bundet» CO₂. Prestisjeprosjektet med teknisk fangst og lagring (Langskip) har til sammenlikning et mål om karbonbinding i første fase som utgjør cirka 10 prosent av lasten på tømmerbilene. På lang sikt kanskje 30 prosent. Og da helt uten annen praktisk betydning enn å lagre CO₂ under havbunnen.

Og her kommer skogen som et klimatisk Kinder-egg inn i bildet. Alt av tømmeret på tømmerbilene er lagret solenergi, og blir i helhet brukt til ulike formål og produkter som erstatter fossile råstoffer. I første fase hindrer tømmeret at CO₂ nivået i atmosfæren øker ytterligere fra fossile alternativer. Der den hogde skogen sto, kommer ny skog på plass. Den binder i andre fase netto CO₂ raskt etter hogst og i økende grad inntil veksten stanser opp, som i en full støvsugerpose. En stor del av tømmeret blir til trelast, som binder det lagrede karbonet i hele byggets levetid. Noe av tømmeret blir til kortvarige produkter som tørkepapir, poser og så videre. Men alle produkter har til felles at de erstatter klimaskadelige alternativer. Og som om ikke det var nok – da treproduktene er ferdig brukt og eventuelt resirkulert, blir alt til syvende og sist brukt til varme i varmeanlegg. For tredje gang gir altså det samme treet en voldsom klimaeffekt ved å erstatte for eksempel importert kullkraft til oppvarming.

Presisjonsvern av skog er viktig for å beskytte sårbare områder. Derfor er allerede 25 prosent av den produktive skogen i praksis utelatt fra skogsdrift. I tillegg kommer 5 prosent statlig vern, som Stortinget vil øke til 10 prosent. Vernet er altså i praksis snart oppe på 30–40 prosent av landets produktive skog. Det minnes da om volumene av fornybare råstoffer fra skogen, som er beskrevet ovenfor, og om hva den gradvise uthulinga av skogforvaltninga vil innebære i klimasammenheng. Det burde bekymre Stortinget.   

MDG har latt seg forlede til å karakterisere skog som er brukt i generasjoner som «artsfattige monokulturer», for så å omdefinere de nøyaktig samme skogene til «viktig artsrik naturskog» i det øyeblikket den normalt skulle hogges. Ideologisk begrepsmagi overskygger faget og slår beina under eget resonnement.

Avslutningsvis om vern av artene, som er grunnen til at så mye skog allerede er fredet i driften. I løpet av fem år er antallet arter som trues av klimaendringer langt mer enn fordoblet. Skogen har på sin side en høyere miljøstandard enn noen gang i nyere tid, og det er ikke påvist arter som er utryddet av skogbruket de siste femti år. Med klimatrusselen som et Damoklessverd hengende over et økende antall arter også i Norge, er det derfor vanskelig å følge resonnementene fra selveste miljøpartiet med støttespillere. Det blir som å avstå fra livsviktig medisin fordi man frykter bivirkninger ingen har kunnet påvise.