Å overlate sin sjel til en algoritme

Nylig kunne lokalavisa Selbyggen fortelle om en ukevis, absurd kamp mot teknologigiganten Meta. Fordi en feilbarlig, kunstig intelligens feilaktig flagget legitim lokaljournalistikk som «skadelig innhold», ble avisas Facebook-side strupet, og redaksjonens journalister stengt ute fra sine private kontoer. Denne saken er ikke bare et problem for én enkelt avis – den er en akutt advarsel til alle lag, foreninger, politikere og annonsører som har gjort seg avhengige av de amerikanske plattformene.

I årevis har det blitt advart mot det voksende digitale leilendingsvesenet. Lokale idrettslag, velforeninger, næringsdrivende og kommuner har i stor grad flyttet sin primære informasjonsflyt og sine annonsekroner bort fra lokalavisas redaktørstyrte flater og over til Facebooks gratis, lettvinte univers. Argumentet har vært rekkevidde og synlighet. Men Selbyggens rystende erfaringer med Metas aggressive auto-sensur viser nå den sanne prisen for denne bekvemmeligheten: Du eier ingenting, du kontrollerer ingenting, og du kan utslettes over natta uten rettssikkerhet.

Det er en dyp absurditet i at et bilde av en helt vanlig lokal nyhetssak, eller en uskyldig oppfordring til leserne om å sende inn sine 17. mai-bilder, utløser fullstendig blokkering hos et av verdens største selskaper. Mens de samme plattformene flommer over av KI-genererte svindelannonser og falske profiler som misbruker kjente fjes – innhold Meta tjener milliarder på – blir den etterrettelige, redaktørstyrte lokaljournalistikken sensurert av algoritmer på villspor.

Når feilen først har skjedd, møter man den sanne uhyggen i det moderne teknologimonopolet: Fraværet av mennesker. Selbyggen ble stående overfor en ugjennomtrengelig, automatisert vegg. Først etter at saken ble løftet gjennom Norsk Redaktørforening, Mediebedriftenes Landsforening og direkte personlig kontakt med Metas politiske sjef i Norden, skjedde det noe. Men som redaktør Maiken Gjærevold Woldseth poengterer, ble avisa rammet på nytt bare dager etterpå. Kampen mot systemet er sisyfosarbeid.

Hva betyr dette for det lokale demokratiet? Hvis et lag eller en forening baserer hele sin kommunikasjon på Facebook, aksepterer de samtidig at en kommersiell algoritme i California skal sitte med definisjonsmakta over hva som når ut til innbyggerne i norske bygder. Det er en uakseptabel sårbarhet. Det er på tide med en kollektiv digital oppvåkning. Vi må hente hjem kontrollen over det lokale ordskiftet, støtte opp om redaktørstyrte medier, og innse at å overlate alt man er, har og gjør til amerikanske gigantkonserner, er å bygge sitt hus på sandgrunn.