Du og jeg

Jeg hadde gleda meg til å feire pride. Det er ingen hemmelighet at jeg har brukt tid og krefter på å arbeide for inkluderende holdninger til LHBT i Den norske kirke. Det var ikke gitt at det skulle være slik. Bakgrunnen min er konservativ-lavkirkelig, og den teologien jeg først ble kjent med, gav ikke rom for noen inklusivisme. Men dette endra seg, på grunn av mennesker jeg har møtt, kjent og blitt glad i. Det å oppdage at andre er som deg selv, og at de drømmer om, håper på og lengter etter det samme som deg, selv om de også er annerledes, det er en avgjørende formativ erfaring. Og erfaring former teologi; hvis ikke er teologien meningsløs.

Men hvordan kan jeg vite at den andre er som meg? Hvordan kan jeg egentlig være sikker på at andre menneskers følelsesliv er noe jeg kan speile meg i? Jeg kan jo ikke krype inn i en annens hode og se den andres liv innenfra?

Slike spørsmål handler om det som kalles intersubjektivitet. Jeg opplever meg selv som en person, som et subjekt. Og jeg oppfatter verden slik at det finnes flere subjekter, at det finnes andre personer – nesten åtte milliarder, faktisk – som er som meg. Jeg fornemmer det slik at de opplever verden noenlunde på samme måte som meg, at de oppfatter lyder på samme måte, ser farger på samme måte, og kjenner på samme typer følelser som meg. Men skeptikeren kan spørre: Kan jeg egentlig vite at det er slik? Kan jeg være trygg på at de andre er som meg, at alt ikke bare er en eller annen form for simulering (som i Matrix-filmene) eller en drøm eller noe som bare foregår i mitt eget hode? Eller hva om verden egentlig framstår som helt annerledes for de andre, og at vi bare samhandler på en måte som lurer oss til å tro vi er likere enn vi er? Her vi noen kanskje huske Descartes fra ex.phil, han som i hvert fall kunne vite at han selv eksisterte, ettersom han tenkte over spørsmålet om han selv faktisk eksisterte.