– De kjemper for å få 200 hjemmelshavere ned fra gjerdet

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Bjørn og Hildes kamp mot stat og kommune.

Ikke bare kjemper de sine egne kamper mot den offentlige tyngdekrafta, men også for å få nærmere 200 andre hjemmelshavere ned fra gjerdet. Og med å få vekket opp de redaktørstyrte mediers dype søvn.

Unntaket er Fjell-Ljom. De gjør det de fleste medier ikke tør. Det er prisverdig. De har forstått at noe er fundamentalt galt i Holtålen og bruker sin opplysningsplikt.

Jeg vil prøve å bidra med noen opplysninger. Håper det ikke får motsatt virkning.

Kommunens framtid

Vi må ikke la denne betente saken bare bli et spørsmål om skyld. De opphavelige er borte for lengst, og noen har til og med en politisk glorie. Det har skjedd en urett som har vokst og vokst, og blitt en infisert struktur. Det plikter vi i fellesskap å ordne opp i, ikke bare feie det under teppe og holde kjeft. Det er kommunens og dalens framtid det handler om. Og troen på et demokrati og en rettstat. Vi burde slippe å gå utenom landets grenser for å få en uhildet dom.

Ålen/Holtålen – fra det ene – til det andre!

Grunnboka for Ålen respekteres ikke. I 75 år, minst, er den blitt forvrengt og tolket til fordel for statsallmenningen. Selv om utmarkseiendommer i Holtålen står i grunnboka, har de vært og er en torn i øyet for vår kommuneledelse etter krigen. Innbyggerne får stadig høre, både muntlig og skriftlig, «at det var kun en bruksrett som urettvis var blitt tinglyst.»

Kommunens innbyggere, kan vi si, blir stadig utsatt for en form for «radikalisering» fra forvaltningen. Hensikten er å opprettholde en «flertalls-misforståelse» for å «skjule» de bevisste feil som begås ved å mistolke grunnboka som rettsinstans. La tiden gå. Stat og kommunen kjører to-spann med hjelp fra et losjepreget, lojalt rettsapparat på slep.

Da matrikkelføringen ble overført til kommunene, ved loven av 2005, ble det nok et skritt tilbake for hjemmelshaverne. Enda mer rotete og uforståelig. Kommunens håndtering av eiendomsforholdene skaper frustrasjon og mistrivsel, naboer og innbyggerne imellom.

Jeg vil prøve å gi leseren den historiske årsaken til hvorfor det er blitt som det er blitt – sett med mine øyne. Historien er lang, den spenner over 400 år og jeg tar derfor noen hovedpunkter for at ikke leseren går lei. 

Alt blir snudd opp ned i enevoldstida

Regionens eiendomshistorie vet vi alle ble sterkt påvirket av Røros-verks virksomhet.

Da kobberfunnet ble gjort på Storwartz, var kobber et etterspurt og verdifullt metall i Europa. Danskekongen var blakk etter 30 års tapt krig, landavståelse og krigserstatning. Det var foranledningen til enevoldstida. Kongen måtte skaffe seg den makt som trengtes for å snu pengestrømmen tilbake til Kongemakten, en makt han også brukte til å starte opp og drifte kobbergruva i Ålen, med tanke på folk og ressurser.

Han fikk da utarbeidet en ny lov, Kongeloven, som også ble Norges grunnlov. Loven ga han en makt som ingen verdslig makt kunne ta fra ham. Ikke Kongen selv engang kunne forandre Kongeloven, bare Gud. (søk og les om Kongeloven på nett.)

Danskekongen måtte gi privilegier og ha visse forutsetninger for at kobber skulle kunne utvinnes. (1644) Konfiskasjon eller slavekontrakt er mer dekkende ord.

Ålen hadde i hovedsak den befolkning og ressurser som privilegiene var myntet på. Uten de lokale naturgitte ressurser og de bofaste bøndene med sine hester for transport, var det ingen sjans å starte opp ei gruve på ville fjellet, 900 meter over havet. Kongen slo en ring med diameter på cirka fem mil hvor privilegier gjaldt.

Sirkelen og privilegiene betydde en stat i staten, etter hvert med egne lover og rettsapparat.

Det var liten vits i å protestere. Ville man ikke være med, sto det dårlig til. Det fikk konsekvenser å sette seg opp mot den eneveldige Konge og Verkets herrer.

Hvordan var utmarka i Ålen organisert før Verkets tid?

Lite er funnet av skriftlig materiale. Det mest sannsynlige er nok at områdets bønder selv organiserte bruken av sin felles utmark, Det var allerede på 1500-taller mange store gårder i Ålen. 60 prosent av dem var odel, flere med over 30 storfe. Ifølge Reitans bygdebok var her utmark nok da Røros-området også var inkludert Ålen. Vi ser fortsatt i dag, ut ifra plasseringen av senterområdene, at de eldste og største gårdene holdt god avstand til hverandre. Til og med var det vanlig med flere setre som de vekselvis benyttet. Ved gårddelinger ble også seterområdene delt.

Vi kommer ikke utenom å måtte ha med oss litt om Ålen i eldre historisk tid. I tidlig middelalder var Ålen det sted med tettest befolkning – på strekningen mellom Melhus i Trøndelag og Åmot i Østerdalen – ifølge Ø. Eggen. Og ifølge vår gamle bygdebok, lå her sentralt i Ålen mange store gravhauger fra førkristen tid. Her var Gildevangen, Hovet og Lunden. Her ble kirkested og tingsted, innbefattende de nærmeste bygdene i Nord Østerdal. Vi var sjøleiere nok, med ressurser og befolkning, til også å bli et skipreide øverst i Gauldalen (Haltdalen, Ålen) og pålagt leidang.

Da skjønnes: Det var nettopp på grunn av at disse parameterne fantes, at Danskekongens kammertjener, Irgens, i år 1644 fikk den blakke monarken med på å utnytte et kobberfunn beliggende i Ålen. At det fantes befolkning og ressurser i umiddelbar nærhet. Den gang var grensen for Ålen i syd, et stykke ned på Femunden. Jamfør Røros' grense i dag. Og vi skjønner bedre behovet og hvorfor han trengte en gudbenådet Kongelov.

 Verkets oppstart ble fort avhengig av folk og virket som en magnet på arbeidere utover en stor region. Det store spørsmål som meldte seg: Hvordan skaffe mat og husly? I et veiløst høylands-område 600 - 800 mho, med snødekt mark i åtte av årets måneder og 20 mil fra havets matfat.

Selvsagt, det var ingen vei utenom, annet enn at hver og én selv måtte få sjans til et naturalhushold. Og gård og gruve måtte bli «en symbiose». Det vil si, gård og gruve ble gjensidig avhengige av hverandre. Men hvordan startet det hele? Konfiskerte man rett og slett bare de vinterforlatte setrene til ålbygg-bøndene ved Aursunden, slik historien sier.

Det er her kongeloven også kommer til anvendelse, til å kunne fordele utmarka på en lik og rettferdig måte. Et allmenningslovverk var uegnet – om det var et slikt praktiserende lovverk her. Det var beregnet og forbeholdt de fastboende i et bygdelag. Det kunne verken bygsles, pålegges landskyld eller selges og dermed ikke bidra med penger til fogdens eller kongemaktens kasse.

Med Kongeloven og all makt kunne han omgjøre utmarka innenfor sirkumferensen til Krongods, og fogden kunne utstedte bygsel med landskyld på vegne av kongen, uten at noen kunne protestere. Utmarka ble dermed privatrettslig organisert og forvaltet av kongemakten.

Ålen/Holtålen ble, som vi vet, de neste 333 årene en gruvedestinasjon. Til tider et av Europas mest lønnsomme industrivirksomheter, men hvor overskuddet forsvant stort sett ut av regionen.

Den stedlige befolkning satt tilbake med forurensning til luft og vann. Røyk fra skog som brant opp - der folk oppholdt seg - i gruvegangene, ved kullmilene eller smeltehyttene. Arbeidere i verkets tjeneste døde som oftest av sykdom og var like fattige ved sin død, som da de kom til verden. Både for mennesker, dyr og fauna var gruvetida en katastrofe, for aksjonærene og danskekongen en «gullgruve».

Hvordan forvaltes så utmarka etter dansketiden?

Dansketiden opphørte som kjent i 1814. Den «nye», men akk så fattige nasjonen Norge trengte også likvider.

Det var ennå gjenværende eiendommer i de offentlige jordebøkene fra dansketiden. Disse ble det første og letteste å omgjøre til penger og ble besluttet solgt av Det Norske Storting. Det var aldri noen gang blitt benevnt at det «bare var en bruksrett» som skulle selges. Ifølge salgsdokumentene ble de solgt til odel og eiendom for kjøperen, dens arvinger og etterfølgere. Matrikulert og overført til grunnbøkene som fast eiendom med gårds- og bruksnummer og tinglyst

Matrikkelkommisjonene i 1820 årene beskriver også hvordan eiendomsforholdene var her i Ålen og oppsummeres på denne måten:

• Alt av verdi er opptatt og tatt i bruk av stedets beboere. Ingen ting tilbake til Statens benyttelse som utelukker «Egnens beboere».
• Enten var det bygslet med landskyld, kjøpt og matrikulert som egen eiendom og gitt eget g./br. nr. og tinglyst.
• Eller ved alderstids bruk, ved hevd matrikulert og tatt i betraktning sammen med gårdens skyld de hørte inn under.

Alt av verdi var altså benyttet av og tillagt de enkelte bruk. Ingenting av verdi tilbake, med unntak av det «golde fjell».

Heller ikke hovedmatrikuleringskommisjonen beskriver noen allmenning administrert etter NL 3-12-6 [Kong Christian Den Femtis Norske lov fra 1687, bok 3, kapittel 12, §6, lovgrunnlaget for matrikulering og jordfastsettelse, red.anm.] i 1820 årene.

Fordi her var en blanding av hummer og kanari. Her bøkslet fogden og geistligheten mot svarelse av landskyld. Her var eiendom fra hevd fra den katolske tid i den nordenfjeldske perioden. Her gjaldt kobberverkets privileger som mest av alt utelukket almenningsloven.

Når vi av og til støter på ordet hvor felles allmenning er brukt, er det der hvor gårdene i en grend fra gammelt av brukte beitemarken i fellesskap med naboene, hvor det var upraktisk å dele opp beite i små teiger for hver gård. Ikke bare ville det vært upraktisk, men også helt uråd å overholde.

Skogen deles i 1830 - 40 årene

Verket var blitt mer og mer avhengig av å få sin trevirke-leveranse og kull utenfra. Men var fortsatt forbeholdt sin førsterett til all skog som var hogd for salg, utover på 1800-tallet. Selv om skogen på det nærmeste da var blitt borte. De benyttet sin tyngdekraft. Etter hvert skjønte man at skulle skogen få mulighet til gjenvekst måtte den deles mellom bygdens gårder, som da ville passe sin egen skog på en bedre måte.

Skog og skoggrunn ble delt. Et møysommelig arbeid startet mot slutten av 1830-årene, og det ble tinglysning i 1848. Ikke bare ble skogen delt, men også skoggrunnen. Arbeidet beskrevet og innført i pantebøkene – om man vil lese. I tillegg er prosessen nøye beskrevet i A. Reitans bygdebok.

Kongeskjøtekjøp i stor stil foregikk i 1820, -30 og -40-årene.

Siste rest i de offentlige jordebøkene blir solgt og tinglyst som fast eiendom etter skyldsetning. Aldri ble ordet «bruksrett» brukt. De ble omsatt som full eiendom til alle som ville. Om det var til eget bruk eller for videresalg, spilte ingen rolle. Solgt til alle som ville kjøpe. De allmenningene som beskrives i fellesskap i 1820, er i hovedsak små beiteområder til en grend eller matrikkelgårder.

Staten var ute av området. Bøndene hadde sine eiendommer grunnboksført. Verket sine og fortsatt privilegiene.

Det er vanskelig å forstå at noen i det hele tatt vil kunne si: «Det er bare en bruksrett»

Pantebøkene bekrefter at kjøp og salg av private eiendommer foregikk i stor stil. Utmarkseiendommene i Ålen og Hessdalen ble en omsettelig vare. Også bønder i nabokommunene rundt Ålen kjøpte setre og slåtter i Hessdalen, selv om gårdene lå flere mil unna, langt unna det man kan kalle «et bygdelag». Flere er fortsatt eiere den dag i dag, ifølge grunnboka. Staten forlot altså området og forbeholdt seg ikke så godt som en veirett tilbake.

Setereierne bygde etter hvert veier for sommertransport til og fra setrene – organisert etter et rodesystem – utover på 1800 tallet. Staten var ikke med. En dom i Frostating (1998) slo fast at Hersjøveien ikke var driftsveg, hverken for Stat eller fjellstyre.

For å få fortsettelsen av vår betente eiendomsstrid i Hessdalen/Ålen anbefales Fjell-Ljoms podkast av 13.12.2025.

En sterk og utrolig følelsesladet fortsettelse på den langvarige konflikten. Da vil du ikke unngå å forstå hva som har foregått – og foregår fortsatt.

«God fornøyelse».

Hilsen Tor