Glatt nedoverbakke

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

«Life On The Slippery Slope». Dette debattinnlegget er en sterkt forkortet gjengivelse av betraktninger signert thehonestsorcerer.medium.com 09. november 2025.

Vi, den heldige ene milliard (av menneskehetens åtte) som lever våre liv i velstand og rikdom, er komplett teknologi-, ressurs- og energiblinde. 

Vår teknologi og generelle overflod er muliggjort ene og alene ved en rekke lett tilgjengelige, men begrensede altså ikke fornybare, mineralforekomster. Blant disse først og fremst fossilt brensel. 

Vi har hittil vært ekstremt «dyktige» når det gjelder å fortrenge biofysiske grensers realitet. Tiden er imidlertid for lengst inne for seriøst å tenke gjennom hvordan livet vil arte seg på det økologiske, ressursmessige, energimessige og økonomiske sammenbrudds nedoverbakke.

Det ene, moderat optimistiske, av to scenarioer som anskueliggjør en verden med sviktende ressurser og energitilgjengelighet:

• Verdens ledere innser omsider situasjonens alvor og innleder proaktive, frivillige tiltak for tilpasning til synkende ressurstilgang, for å avhjelpe økologisk forringelse, dempe sosiale konflikter, omfordele rikdom og sikre rettferdig tilgang til helseomsorg, mat og husly for alle.
• Utbygging av ny infrastruktur stanses, energi og råvarer reserveres vedlikehold. Eksisterende gruver, oljefelt, elnett, vann- og kloakksystemer, likeså jordbruksarealer behandles som ikke-profitt-basert felleseie. Kjøp og salg styres ikke lenger av de nåværende markedsmekanismer, men på basis av en ny type kontrakter som garanterer stabilitet og forutsigbarhet.
• En fri offentlig debatt viet ressursknapphet, administrasjon og maktstrukturer oppmuntres – hvor bekymring tas på alvor og håp balanseres mot realiteter. Korporasjoner, hedgefond, milliardærer og liknende er nå totalt ekskludert fra den politiske debatt. Deres rikdom og profitt skattlegges på et nivå som setter en effektiv stopper for dagens grotesk skjeve fordeling av rikdom. Politiske kampanjer, nå finansiert fra det offentlige budsjett, vil få et langt mer nøysomt preg.
• Militærvesen og tilhørende budsjetter nedskaleres drastisk, idet deres primære hensikt begrenses til å beskytte grenser og bistå borgerne under naturkatastrofer. Det geopolitiske sjakkspill er over; internasjonale traktater behandler nå alle nasjoner som likestilte, deres armeer begrenses til det absolutte minimum. Konflikter håndteres via forhandlinger og overenskomster, ikke lenger via fornuftsstridige militære operasjoner.
• Landsdekkende programmer innføres for fundamental omskolering, hvor man lærer grunnleggende tekniske ferdigheter i matdyrking, reparasjon av verktøy, resirkulering og istandsetting, ny tilpasning av industrielt maskineri og systemforsvarlig håndtering av plastavfall. Bygdesamfunn forberedes aktivt på å bli selvforsynte, lokale økonomier. Planer for utflytting fra storbyområder forberedes og implementeres. Overgangen tilbake til en mer beskjeden livsstil aksepteres for hva den er; en ubetinget nødvendighet.
• Automatisering i industrien og jordbruket reverseres, idet stadig flere oppmuntres til å delta i produksjon av fundamentalt nødvendige varer. Siste modell smarttelefon er ikke lenger hva som ettertraktes, men derimot å bidra til å dekke behov for varer som hjelper oss til å klare oss i en radikalt omstilt ny verden, som langsomt forvandles til noe «mindre» men mer ansvarlig. Økonomisk vekst hører nå definitivt fortida til.
• Mange tidligere industriarbeidere finner beskjeftigelse i omsorg for barn og eldre. Medisinske tjenester prioriterer nå å forebygge, og å holde befolkninga så frisk som mulig, ikke å forlenge menneskelivet til 90 år pluss via teknisk avanserte og kostbare metoder. Helseskadelig mat, blant annet med høyt fett-, sukker- og saltinnhold utfases helt. Fødselskontroll og tilhørende kunnskapsformidling gjøres gratis, og den pågående befolkningsnedgang vil betraktes som en veg tilbake til et mer langsiktig opprettholdbart menneskelig samfunn. Det sosiale sikkerhetsnett, sammen med veldedighetsprogrammer og pensjonssystemer vil fokuseres mot tilgang på mat, husly og grunnleggende livsnødvendigheter.
• Takket være disse tiltak forblir tilførsel og etterspørsel av naturressurser og energi i balanse, også mens begge fortsetter å synke i de kommende tiår. Menneskeheten vil (omtrent ved dette århundres slutt) ha nådd en øko-teknisk men lavteknologisk framtid, med en livsstil basert på lavt forbruk og energibehov. Fornybar energi utvinnes ikke lenger fra komplekse, ressursintensive, totalt ikke-fornybare innretninger, men ved lokalt tilveiebrakt lavteknologisk utstyr; vind- og vannmøller konstruert av tre og resirkulerte maskindeler. Fossilt brensel er nå totalt utfaset, sammen med multietasjes bygninger og store metropolområder. Transport besørges hovedsakelig med båter på elver og kanaler, lite trafikk forgår på jernbaneskinner og motorveier, som for det meste benyttes av vogner bygget med deler av brukte kjøretøyer, og drevet med hestekraft.
• Verdens befolkning stabiliseres rundt en milliard, og lever nå i små byer og landsbyer. Elektrisitet og internett, sammen med hva som fortsatt måtte eksistere av dette essay, forsvinner helt. Kunnskap er bare tilgjengelig i trykt format, noe som igjen bringer biblioteket i sentrum av den menneskelige sivilisasjon. Nukleære våpen, som ikke lenger har noen anvendelse i mangel av tilhørende teknologi, ender opp trygt begravet under fjellmasser, ved siden av brenselsstaver og annet farlig avfall. Naturen begynner å gjenerobre forlatte byer og jordbruksland, med rask ny tilvekst av vegetasjon som resultat, som igjen absorberer mye av atmosfærens karbon og begrenser omfanget av fortsatte klimaendringer. Det ville dyreliv begynner å regenereres og gjenerobre sine tapte leveområder. Verden forvandles nå til et rolig, stabilt og fredelig sted.

Om muligens litt overoptimistisk – dette scenario skisserer en i det minste tilsynelatende farbar veg mot et nedskalert, mer langsiktig opprettholdbart framtidssamfunn. Og det er i kraft av en visjon som dette at kamp for hver tiendedels grad forhindret oppvarming, for hver kvadratkilometer uforringet natur fortsatt har realistisk troverdighet, og må oppmuntres. 

Essayets scenario nummer to lar oss nemlig se hvordan det langsomme sammenbrudd utfolder seg når moderniteten kolliderer blindt og ukontrollert med de biofysiske grenser – kort og brutalt oppsummert som endeløs konflikt og destruksjon. Hvilket ytterligere understreker vårt ønske om å forplikte oss til innsats for en iallfall litt mindre dystopisk framtid.

Individuell innsatsvilje er her selvfølgelig ikke tilstrekkelig. Den må alliere seg med alt som lar seg mobilisere av praktisk kløkt og pragmatisk kreativitet.

Hvordan påvirke en vekstpsykotisk fastlåst utvikling i retning generell samfunnsmessig nedskalering?

Ytterst krevende – men det må bare skje. Alternativet er rett og slett uaktuelt!

Orientering er en del av demokratiet

Snøskutersak og naturtap

Kunsten å forstå en prikk i bakspeilet og navigere etter den