Kunsten å forstå en prikk i bakspeilet og navigere etter den
Gro Anita Mortensen
Gro Anita MortensenGro AnitaMortensen
Publisert
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
«Hva var det, sa du?!» sa jeg litt mer bryskt enn jeg hadde tenkt. Hun snudde seg og kikket mot meg. Litt som om hun så på meg gjennom et speil. Jeg sa gjentok hun litt overbærende: «2025 blir mer og mer som en prikk i bakspeilet på en bil i fart». Blikket var rolig mens hun igjen så framover.
En prikk? Fnys. Ikke for meg! Når sant skal sies, så tenkte jeg at 2025 fortsatt står foran meg i all sin fulle prakt. Spradende med fjærene som en litt stridslysten hane som går og brysker seg. Noen dager til jul. Ikke mye prikk. Heller et stort sort hull. Røkelse, julegaver, pepperkaker, lapper til pakker som IKKE blir hjemmelaget i år heller, surrer rundt og inne i hodet mitt som en sverm av iltre mygg på myra tidlig i august.
Netthandel, det forjettede land? Bortkastet tid er noe jeg alltid forsøker å unngå. Ærender etter jobb med hvileløs søking i julepyntede butikker etter ting jeg håper noen vil ha, fordi jeg ikke orker å se et kunstig juletre eller overfylte hyller med «black friday» eller «cyber monday» eller bare tilbud til.
Gro-Anita MortensenBerit Tyldum
Å bestille ting på nett og få det levert på døra framstår som en effektiv og enkel løsning. Hvorfor ender jeg så ofte opp med både feil farge, størrelse og lengde? Ikke nok med at jeg jakter på pakkeautomater på de mest tenkelige og utenkelige steder rundt i byen. Når skattejakten endelig er over og pakkene er inspisert, er jeg langt inne i det vi i arbeidslivet kaller flytdiagram: «Stå opp» → «Lag kaffe». Alt går fint – helt til diamanten, eller problemet om du vil, dukker opp: «Har du melk?». Ja → Kaffe med melk. Nei → Kaffe svart og en mulig eksistensiell krise.
Ja – hvis pakken var som forventet: pakk inn og plasser under treet. Nei – pakken må returneres. Jeg kjenner klumpen i magen over utsikten til timer med leting etter riktig måte å returnere pakker på. Utskrift av returseddel. Nok en tur til den lange pakkekøen for post i en altfor liten butikk. Nei – orker ikke mer, putter den feilkjøpte gaven i kjelleren og bestiller ny.
Prikk! Fnys. Ikke for meg! Det var kaldt i Washington 20. januar i år. Kulden lå som et teppe over byen, og seremonien der Donald Trump skulle innsettes som USAs 47. president, måtte flyttes innendørs. Kulda har ikke sluppet taket i meg – selv om året har vært det varmeste noensinne ifølge meteorologiske målinger.
Annonse
For 2025 har skapt mer usikkerhet og utrygghet – en frykt for at det vi baserer livene våre på, ikke lenger kan tas for gitt. Jeg vet at mange har det som meg. Noen klarer ikke å se nyhetene. Andre forsøker å ufarliggjøre alvoret når verdens mektigste mann får FIFAs nyopprettede fredspris, ved å spøke det bort eller late som det ikke skjer.
Men våre forsiktige hersketeknikker biter ikke på en president, og de gjør oss ikke tryggere på at institusjonene vi har bygget over tiår faktisk klarer å stå imot antidemokratiske prosesser, kriger og enkeltpersoner med for mye makt. Vi blir alle litt hjelpeløse tilskuere til at det vi er villige til å kjempe for – og tro på – vakler.
2025 er kanskje på hell, men for meg blir prikken i bakspeilet mer som et varsel om noe som ikke forsvinner. Som en liten mørk sky i horisonten på vei mot meg.Frykten for den forestående jula ble litt mindre. Kanskje trenger jeg ikke flere pakker? Kanskje jeg heller skal bruke tiden på å bake julekakene selv, eller ta den kafeturen med venner?
Om 2025 blir en prikk som vokser eller minker, gjenstår å se. Men for sikkerhets skyld vil jeg leve så godt jeg kan, her og nå, og ikke utsette gleder.
