Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Jeg er forelder med barn både ved Glåmos skole og Røros skole. Etter flere år med gradvise kutt i skole- og barnehagesektoren i Røros kommune opplever jeg nå at situasjonen har nådd et punkt der kvaliteten og tryggheten for barn og ansatte settes i fare. Dette er ikke lenger en debatt om én skole kontra en annen – dette handler om hvordan kommunen prioriterer barn, læring og grunnleggende trygghet.
Glåmos skole: Fra stabil ressursbruk til en og halv lærer igjen
Da kommunen for noen år siden flyttet to unge dyktige lærere fra Glåmos for å spare penger, var det starten på en nedtur. Siden har kuttene kommet bit for bit. Vi foreldre har merket det lenge: færre voksne, mindre støtte, dårligere oppfølging. Nå er situasjonen så ekstrem at 1,5 lærerstilling skal dekke hele 1.–7. trinn i et halvt år.
Jeg gjentar: En og en halv lærer. Til sju trinn.
Og som prikken over i-en: vikarstopp.
Sykdom? Lykke til.
Og ja – det virker som dette er helt bevisst.
Mange foreldre opplever at dette har vært en strategi over tid: Gjør skolen så svak at flere velger å flytte barna, så kan kommunen peke på synkende elevtall og si: «Se, nå må vi legge ned.»
Men det kommunen ikke sier høyt, er at det er de selv som har skapt situasjonen.
Det virker som kommunen mener: «Dere fikk beholde skolen – nå får dere betale prisen.»
Røros skole: Et miljø i krise – og kommunen kutter videre
Og la oss være ærlige: Å legge ned Glåmos ville ikke hjulpet Røros. Jeg har barn der også, og utfordringene er store – og voksende. Allerede i fjor ble vi informert om så alvorlige hendelser at det nesten er utrolig at kommunen valgte å kutte videre etterpå, eksempel på hendelser:
- fysiske angrep
- Mye hærverk
- røyking/vaping og alkohol helt ned til mellomtrinn (!)
- Det ble innført strenge tiltak på grunn av all uro:
- Strenge regler for toalettbesøk
- Behov for strenge tiltak i friminuttene for å kunne holde oversikt
Dette er tiltak man vanligvis ser i akutte krisesituasjoner. Ikke som en normal drift i norsk skole. I mange kommuner ville slike hendelser utløst kriseplan, akutt bemanningsøkning og strakstiltak. I Røros utløser det – ja, du gjettet det – flere kutt.
Kutt i ressurs er mer trøbbel
Forskning er entydig: Når ressursene kuttes, øker problematferd, vold og utrygghet – særlig hos barn som allerede strever. Likevel velger kommunen å redusere ressursene enda mer.
Dette er ikke faglig forankret politikk, men politisk gambling på barns trygghet.
Det er ikke barna som klarer seg best, som merker dette først.
Det er barna som:
- trenger ekstra tid og forklaringer
- har utfordringer med språk
- har opplevd krig og traumer
- sliter med selvregulering
- har lite stabilitet i livet
- allerede er på kanten av å falle utenfor
Når disse barna mister oppfølginga de har krav på og behov for, øker risikoen for:
- mer vold
- mer uro
- mer mobbing
- mer utenforskap
- flere barnevernssaker
- dårligere psykisk helse
- frafall i videregående
Og da spør jeg:
Hvorfor velger en kommune å ta fra barna det som koster minst nå – men mest senere?
Når de mister oppfølging, skaper det ringvirkninger som kommunen selv må betale for senere – i form av barnevernssaker, psykisk helsevern, spesialundervisning og frafall i videregående. Samtlige fagmiljøer advarer mot slike kutt, men Røros kommune velger å gjøre det motsatte.
Politikk handler om prioritering – og nå er prioriteringa å spare på barn
For det er dette som må sies høyt:
Dette er ikke økonomisk styring. Det er politiske prioriteringer.
Det finnes penger til mye i Røros kommune. Men når overforbruk skal dekkes inn, er det barna som må betale. Kommunen har kuttet og kuttet til vi trodde det ikke var mulig å kutte mer. Vi tok feil. De fant mer.
Samtidig forventer man at lærerne – de samme lærerne som holder systemet oppe – skal løpe fortere, ta mer ansvar, være overalt samtidig og stå i et arbeidsmiljø som i andre sektorer ville blitt definert som uforsvarlig.
At det fortsatt finnes lærere som orker å stå i dette, er et mirakel. Men mirakler er ingen plan for en bærekraftig skole.
Kutt i skole og barnehage er blant de mest kostbare innsparingene en kommune kan gjøre på lang sikt.
Peker på økonomi
Kommunen liker å peke på økonomi.
Men la oss være helt ærlige:
Dette er ikke økonomisk nødvendighet.
Dette er politiske prioriteringer.
For mens barna får mindre:
- kuttes det ikke tilsvarende i administrative stillinger
- brukes det fortsatt penger på prosjekter som ikke handler om barn
- finnes det midler til omorganiseringer og nye tiltak som ikke er i nærheten av like kritiske som trygg skolehverdag
- er det ingen strategiplan som viser hvordan man vil sikre kvalitet i oppvekstsektoren på lang sikt
Barna er budsjettbalanse
Politikerne i Røros har valgt å bruke barna som budsjettbalanse, men kutt i tidlig innsats øker kommunens kostnader DRAMATISK på sikt. Røros kommune styrer altså rett imot alle faglige råd og all dokumentert kunnskap.
Derfor stiller jeg kommunen følgende spørsmål:
1. Hvordan vurderer Røros kommune det som faglig forsvarlig at 1–7. trinn ved Glåmos skal drives av 1,5 lærerstilling?
2. Hvordan kan vikarstopp i skole og barnehage forsvares når lovverket sier at alle barn har rett til et trygt og godt oppvekstmiljø hver dag?
3. Hvordan mener kommunen at ytterlige kutt kan gjennomføres når det allerede er registrert:
- økende vold
- Økende hærverk
- rusmidler i skoletida
- uro og manglende tilsyn
Og viktigst: Hvorfor er det barna våre som må betale prisen for kommunens overforbruk?
Et opprop: Tid for å snu
Dette er ikke et angrep på lærere – tvert imot. Lærerne i Røros kommune gjør en formidabel innsats under stadig vanskeligere forhold.
Dette er en oppfordring til kommunen:
Stopp kuttene.
Gjenoppbygg ressursene.
Sett barnas trygghet og læring først.
Gi lærerne mulighet til å gjøre jobben sin
Investering i barn og unge er ikke en kostnad – det er det viktigste fundamentet for framtidig samfunnsutvikling.
Trenger flere voksne
Vi trenger flere voksne. Flere ressurser. Ikke flere kutt.
For uten barna – og uten tryggheten deres – finnes det ingen framtid for Røros.
Når kommunen kutter så mye at foreldre vegrer seg for å snakke høyt om det av frykt for reaksjoner i lokalmiljøet, er det et tydelig tegn på at kuttpolitikken har skapt et utrygt og lite åpent debattklima.
Det er urovekkende at foreldre har sagt i avisa at de ønsker å være anonyme av frykt for utfrysing. Hva sier det om oss som lokalsamfunn? At man risikerer sosial sanksjon for å si at barn ikke har det trygt på skolen? Da er vi på feil kurs, også som samfunn.
Jeg skriver dette åpent, vel vitende om at det kan koste sosialt i et lite lokalsamfunn. Hva slags samfunn er vi blitt, hvis foreldre ikke våger å si fra om barns trygghet?
Jeg tar gjerne den «utfrysningen» noen mener venter. For stillhet hjelper ingen barn.
Røros burde være et godt sted å vokse opp.
Slik situasjonen er nå, er vi på veg i motsatt retning.
Det er på tide at kommunen tar ansvar – før flere barn blir skadelidende.
