Barnets beste – ikke skolens størrelse – må være vårt kompass

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er en vanskelig beslutning, men den må tas med utgangspunkt i barnets beste, ikke først og fremst i tradisjon, bygdetilhørighet eller økonomi alene.

Når «barnets beste» peker mot sammenslåing

Et barns beste handler ikke bare om trygghet og kort veg til skolen. Noen ganger ivaretas barnets behov bedre i et større fellesskap.

Barnets beste kan faktisk være bedre ivaretatt ved å gå på en større skole dersom:

• barnet får flere jevnaldrende å være sammen med,
• får lærere med bredere fagkompetanse,
• får tilgang til spesialpedagogiske ressurser, SFO og aktiviteter
• og opplever et mer robust sosialt fellesskap.

I så små miljøer som Glåmos, der det nå er rundt ti elever og ofte bare én eller to per trinn, blir sosial variasjon, samarbeid og normaliserte gruppeprosesser nesten umulige å oppnå. Det kan i lengden føre til ensomhet og et snevrere læringsmiljø, selv om tryggheten i en liten skole er høy.

Om nærskoleprinsippet

Opplæringslovens paragraf 8–1 gir eleven rett til plass ved den skolen som ligger nærmest hjemmet. Men loven sier ikke at kommunen er forpliktet til å drive en skole i hver bygd. Kommunen kan organisere skolestrukturen ut fra pedagogiske og økonomiske hensyn – så lenge man sikrer trygg og forsvarlig skolegang.

Det betyr at kommunen kan konkludere med at:

• det ikke lenger er til barnets beste å gå på en skole som er så liten at den gir begrenset sosialt miljø, snevert fagtilbud og ustabile rammer,
• ivaretar barnets rett til nærskole gjennom trygg transport og gode mottakstiltak på en annen skole.

En faglig og sosial vurdering – ikke et angrep på bygda

Når vi sammenlikner Glåmos skole (10 elever) med en typisk større skole på 200 elever, ser vi store forskjeller:

Basert på forskning, nasjonale tall og prinsippene i opplæringsloven, kan man med faglig grunnlag si at det ikke nødvendigvis er til barnets beste å gå på en skole så liten som Glåmos, selv om den oppleves trygg og nær. Når elevtallet blir så lavt at det faglige og sosiale miljøet svekkes, kan det være til barnets beste å gå på en større skole – forutsatt at trygg transport og gode overgangstiltak er på plass.

Hva sier forskningen?

Professor Nordahl (2022) viser at skolestørrelse i seg selv har liten betydning for trivsel og mobbing.

Faktisk tenderer forskningen svakt mot at elever på små skoler (under 150 elever) trives litt dårligere på småskoletrinnet enn på større skoler.

Det betyr at trygghet og trivsel ikke automatisk svekkes i en større skole – ofte kan fellesskapet og fagbredden tvert imot styrke opplevelsen av tilhørighet.

Om bygda og identitet

Jeg forstår reaksjonene når noen sier «de tar skolen fra oss» eller «de dreper bygda». Men som Utdanningsnytt nylig skrev, er det å snu historien på hodet å tenke at velferdsstatens oppgave er å holde liv i bygdene gjennom skolene. Historisk har velferdstilbudet alltid fulgt befolkningen, ikke omvendt. Når bygdene krymper, følger skolenedleggelser som en konsekvens – ikke som en årsak til fraflytting.

Dette er en tung sak for mange, men som folkevalgte må vi ta avgjørelser som ivaretar barna best – både sosialt, faglig og menneskelig.

Når elevtallet er så lavt som nå på Glåmos, og når kvaliteten på læringsmiljøet står i fare, mener jeg at det å samle elevene på Røros skole faktisk er til barnets beste. Det er vårt ansvar å se barna, ikke bare bygninga de går i.