Johan Falkbergets eneste diktsamling fyller 100 år

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I år er det 100 år siden Falkbergets ga ut sin eneste diktsamling, Vers fra Rugelsjøen. Riktignok kom det en utvidet utgave i 1964, hvor blant annet diktene i Nattens brød er med, men det er i Vers fra Rugelsjøen fra 1925 han stiger fram som lyriker. 

Falkberget hadde arbeidet med en diktsamling i 15 år. Likevel ble det ingen stor bok. Den rommer bare 39 dikt, inkludert fire vers fra romanen Eli Sjursdotter (1913) og åtte «Vårsnø-vers» fra eventyrsamlingen Eventyrfjeld (1916). Det kunne ha blitt en omfangsrik bok, for Falkberget hadde i en årrekke publisert dikt i aviser, blader og julehefter. Hvorfor ble da Vers fra Rugelsjøen så slunken? 

Sommeren 1965 besøkte jeg Falkberget på Ratvolden. I sekken hadde jeg et eksemplar av diktsamlingen, som jeg håpet han ville skrive en liten hilsen i. Det gjorde han, og der står det: «Kjære Carl Lauritz! Vær meg en nådig dommer! J. F.»

Jeg grublet lenge på hva det skulle bety. Skulle jeg sette meg til doms over Falkbergets lyrikk? Det tok lang tid før jeg forsto hva han hadde ment. Jeg ser to mulige forklaringer. 

Falkberget var svært selvkritisk da han valgte innholdet til Vers fra Rugelsjøen. Han var i sterk tvil om egne evner som lyriker. Så mye tvilte han at han i 1919 brente en stor bunke dikt. Takket være vennen Fredrik Paasche ble ikke alt flammenes rov.

Å skrive lyrikk var krevende, innrømmet Falkberget. Han hadde arbeidet seg fram til en form som sprengte grensene for det tradisjonelle diktet. De er modernistiske, det vil si uten rim og en fast rytme. «Hvorfor skal ikke den gjengse form engang sprenges? Det må da være et ukjent land utenfor den også», sa han i et intervju i Fjell-Ljom.

Slik sett var Falkberget forut for sin tid, og han hadde god grunn til å være usikker på hvordan diktene ville bli vurdert.

For det andre, og minst like viktig: Vers fra Rugelsjøen er en dypt personlig bok. Her står Falkberget fram som menneske, ikke primært som dikter. Det kunne han gjøre i romanene. Boka betydde mye for han. I et intervju sa han rett ut: «Det som forteller mest om meg selv, er vel Vers fra Rugelsjøen. Den er mitt eneste bekjennelsesskrift». 
Han utleverer seg, gjør seg sårbar, og leseren kommer han tett inn på livet. Å åpne seg slik krever mot. Ordene som han skrev i boka mi, får en dypere mening.

Anmeldelsene viser at han ikke hadde noe å frykte. Boka fikk god mottakelse da den kom ut. Kritikerne framhevet Falkbergets egenart som lyriker. Diktene representerte noe nytt i norsk litteratur, naturskildringene var malende, og de kraftige, kontrastfulle bildene av naturens skiftende karakter gjorde inntrykk. Det enkle, knappe ordvalget gjør dette til «naken kunst, så naken som ordkunst kan bli», skrev en. 

Sigrid Undset var også begeistret. Hun takket «av hjertet» for boka Falkberget sendte henne, den «lille skjønne samlingen». Den er «på sett og vis den av alle bøkene dine som jeg er gladest i», skrev hun.

Inspirasjonen til diktene fant Falkberget i naturen, i årstidenes vekslinger og i universet. Naturen bølger gjennom diktsamlingen, fra den minste vekst til sol, måne og stjerner. Døden og de vanskelige sidene ved livet står sentralt. «Bekjennelsesdiktene» forteller om svikt og sjelelig kamp og om hvor lett mennesker kan såres og kjærlighet forspilles. 

Naturskildringene er ikke objektive registreringer, de oppleves gjennom et sinn, et jeg, som kjenner på ensomhet, uro og fortvilelse. Diktet «Høst ved Rugelsjøen» kan leses som et stemningsdikt, men ordvalg og bildebruk etterlater ingen tvil om diktets dobbeltbunn. Jegets tungsinn slår gjennom. Beskrivelsen blir bilde på et indre subjektivt landskap:

«Høst igjen! Og min båt er dratt på land
og hvelvet på den grå sand.
Og mine fiskegarn henger i kalde hus,
- i kalde, stille hus.

Og i natt vil sjøen sovne inn
- sjøen med det mørke sinn –
mens lyngen står og klager seg
i måneskinnet og den strie vind.»

 Men Vers fra Rugelsjøen er ikke uten håp og sprudlende livsglede. I de folkeviseaktige Vårsnø-versene og Eli Sjursdotter-versene er kjærligheten en positiv og livgivende kraft. I «Vårsnø lengter» gir forelskelsen næring til lengselen etter kjæresten og drømmen om et bedre liv:

«Ho Vårsnø sitter
og fryser oppi Hognasalom.
Utfor veggen
i heggen
syng trosten:
no kjem ´n Tosten!
no kjem ´n Tosten!

Ho Vårsnø går
så hjertesår
bort-åt vindusglaset:
Å, jøye mei,
som den trosten
fjaser om ´n Tosten.
´n Tosten kjem,
kjører benest frem.
Han har sleden full
av sølv og gull.
Hi! Hi!»

Lyrikeren Falkberget er et lite kjent og utforsket emne. Han er først og fremst dikteren av monumentale historiske romaner, men 100-åringen fra 1925 må ikke gå i glemmeboka. Oppvurderingen startet med at diktene i 1979 ble en del av Samlede verker og fortsatte med utgivelsen av Samlede dikt i 2017. Den teller 250 dikt, noe som er en stor produksjon også blant lyrikere!