Når forvaltningen mangler nærhet

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Saken rundt Kjell Arne Brandsfjell har blitt stående som et alvorlig eksempel på hvordan ord kan få store konsekvenser når tilliten mellom reindrift og myndigheter allerede er svekket. I offentligheten er saken ofte redusert til det som skal ha blitt sagt i et møte på en parkeringsplass. For mange i reindriften handler den om noe annet og større: et langvarig press, en konfliktfylt relasjon til Statens naturoppsyn (SNO), og hva som skjer når belastningen over tid blir for stor.

Ifølge Brandsfjell ba han om ro for reinen i en sårbar periode. Dette ble tolket annerledes av motparten. Saken beskrives som ord mot ord, uten vitner. Denne teksten handler ikke om å gjenfortelle rettens vurdering. Den handler om hvorfor slike situasjoner i det hele tatt kan oppstå.

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport (2023) gir et viktig bakteppe for å forstå dette. I rapportens gjennomgang av helsesituasjonen blant reindriftssamer dokumenteres det at reindriftsarbeidet gir høy grad av mestring og arbeidsglede, og en svært høy jobbtilfredshet på 98 prosent. Noe som rapporten fremhever som faktorer for å beskytte mot helseskadelig stress. Samtidig viser rapporten et annet, mer alvorlig bilde: «91 prosent /oppgir/ at offentlige pålegg og reguleringer er en påkjenning, og svært mange lever med en overopphopning av merarbeid og stress på grunn av eksterne inngrep og krav om tilpasninger» (2023).

Rapporten fremholder et tankekors: «at ordninger som gir majoritetsbefolkningen rekreasjon og avstressing (hytteliv, utmarksferdsel og turisme) påfører reindriftssamene vedvarende merarbeid og psykisk stress» (2023). Når myndighetsutøvelse skjer uten tilstrekkelig forståelse for reindriftens rytme, ansvar og sårbarhet, kan selv formelt riktige tiltak oppleves som belastende og provoserende. I et rettsstatlig perspektiv handler dette ikke bare om hjemmel, men om forholdsmessighet, tillit og statens særlige ansvar overfor en urfolksnæring.

Tallene etterlater liten tvil. Hele 95 prosent av reindriftsutøvere opplever å ha blitt møtt med mistro og negativitet, videre er det 68 prosent som har rapportert om trakassering, og 57 prosent utsettes for trusler, skadeverk eller vold fra andre utenfor næringen (2023: 367). Sannhets- og forsoningskommisjonen slår fast at negative erfaringer med offentlige myndigheter er blant de faktorene som har størst betydning for svekket livskvalitet og psykisk helse i reindriften.

Forskningen som kommisjonen viser til, understreker at det å leve som minoritet i seg selv er en livslang stressfaktor. Diskriminering og gjentatt mistenkeliggjøring senker tålegrensen for andre belastninger. Når mennesker lever med et slikt press over tid, tåler de mindre. Da øker også risikoen for konflikter, misforståelser og situasjoner som eskalerer raskt. Det koster krefter å håndtere alt dette. Vi vet dessverre altfor godt hva tap av krefter kan føre til. 

Saken kan derfor ikke forstås som en isolert hendelse, men som et symptom på en relasjon der dialogen har brutt sammen, og der SNO og reindriften i flere områder har levd med konflikt over lang tid. Manglende reindriftsfaglig og kulturell forståelse hos myndighetsutøvere forsterker dette. 

Hvis målet er færre konflikter, mindre motstand og bedre etterlevelse av regelverk, holder det ikke å vise til hjemler og prosedyrer alene. Sannhets- og forsoningskommisjonen har dokumentert hva langvarig press gjør med mennesker.

Det skal ikke være slik at reindriftsutøvere skal bli møtt som en med dårlige hensikter når det de forsøker å gjøre, er å beskytte sine dyr. Reindriften er ikke et problem som skal kontrolleres bort, men en samisk kultur og livsform staten etter Grunnloven er forpliktet til å verne om og legge til rette for. Å ta denne forpliktelsen på alvor er en forutsetning for å bygge tillit og skape et bedre samspill mellom staten og dem Grunnloven er ment å beskytte.