Fjell-Ljom mener:
Da vi rodde i samme båt
Fredag 10. juli rodde hele Røros og flere til i Kjerkgata.
Trond Haugan
Det var et øyeblikk som brant seg fast i minnet til enhver som så på. Da dommeren blåste av åttendedelsfinalen mot Brasil søndag kveld, og det utenkelige var et faktum – at Norge har spilt seg videre i fotball-VM – eksploderte landet i ellevill feiring. For en ufattelig bragd. For et lag!
Ingen hadde egentlig turt å håpe på det, men miraklenes tid er beviselig ikke forbi.
Men det som virkelig har fanget verdens oppmerksomhet de siste ukene, er ikke bare de reine, sportslige prestasjonene på banen. Det er måten det har skjedd på. Det er samholdet, stoltheten og ikke minst den nå så berømte «roinga» etter seirene. Bildene av spillere som setter seg ned på gresset og ror i takt, har gått viralt og blitt et symbol på noe langt dypere enn en intern lagspøk. Vi har solgt Norge til verden ved å fossro i takt på T-banen, på Times Square, i barnehagene, på pleiehjemmene, på fjellet og i Slottsparken. Det har blitt selve bildet på det norske fellesskapet: Når vi drar sammen, i samme retning og med samme takt, da kan vi flytte fjell. Da kan vi faktisk slå Brasil.
Dette unike samholdet har smittet over på oss her hjemme i ekspressfart. I stuene på Røros, i grendehusene, på lokalpuben og i samtalene over handlevogna på butikken har vi de siste ukene kjent på en sjelden og verdifull nærhet. Vi har stått skulder ved skulder, på tvers av generasjoner og uavhengig av bakgrunn, og følt på en felles stolthet. Det gir en helt egen energi å være en del av noe som er større enn oss selv.
Men her ligger også den virkelige utfordringa. For et slikt samhold kan ikke bare leve på store, midlertidige sportsbragder. Den virkelige testen starter den dagen stadionlyset slokkes, trofeet er delt ut og den grå hverdagen melder sin ankomst. Klarer vi å ta med oss denne «ro-mentaliteten» inn i lokalmiljøet vårt når flomlysene slokkes? Klarer vi å holde takten og dra i flokk også når vi skal løse de små og store utfordringene i hverdagen vår her i fjellregionen og i landet for øvrig?
La oss bruke denne historiske fotballsommeren til å minne hverandre på verdien av det vi har skapt. Vi må ta vare på den varmen og rausheten vi føler akkurat nå. La oss fortsette å ro i samme båt – også når hverdagen krever sitt.
God sommer!
