Svar på «Gi alle barn en rettferdig start»

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg er enig i hovedpoenget i «Gi alle barn en rettferdig start»: Barns helse bør ikke avhenge av foreldrenes inntekt eller utdanning, og universelle folkehelsetiltak er ofte den riktige måten å redusere ulikhet på. Den samme logikken bør gjelde for drikkevann.

I 2021 fastsatte Verdens helseorganisasjon (WHO) en midlertidig helsebasert retningslinjeverdi for mangan i drikkevann på 80 µg/L, men den verdien er fortsatt bygget opp rundt det å beskytte spedbarn som får morsmelkerstatning, som den mest følsomme gruppa. Det er et viktig skritt, men det er også en begrenset ramme: Den adresserer én svært sårbar eksponeringsveg, samtidig som den etterlater et bredere beskyttelsesgap for graviditet, fosterutvikling og de mange barna og voksne som eksponeres gjennom langvarig bruk av drikkevann i reelle husholdninger og reelle rørledningssystemer.

Gi alle barn en rettferdig start

Dette er viktig fordi mangan ikke bare er et kjemisk ubehag; det er en anerkjent bekymring for nevroutviklinga, der studier knytter eksponering tidlig i livet til lavere IQ, oppmerksomhets- og atferdsproblemer samt ADHD, mens eksponering for mangan i svangerskapet har blitt assosiert med DNA-metyleringsendringer som kan vedvare inn i barndommen.

Under direktiv (EU) 2020/2184 om kvaliteten på drikkevann reguleres mangan som en indikatorparameter med en verdi på 50 µg/L, sammen med jern og andre korrosjonsrelaterte parametere. Dette skiller seg fra Verdens helseorganisasjons midlertidige helsebaserte retningslinje på 80 µg/L, som ble fastsatt for å beskytte spedbarn som får morsmelkerstatning mot nevroutviklingsskader, og som eksplisitt beskrives som midlertidig på grunn av den høye graden av vitenskapelig usikkerhet.

EU-retten fastsetter nå en indikatorverdi på 50 µg/L for mangan i drikkevann, lavere enn WHOs midlertidige retningslinje på 80 µg/L for spedbarn som får morsmelkerstatning, men stopper likevel kort av å behandle mangan som en primær helsebasert parameter for barns nevroutvikling. Selv om Norge ikke er EU-medlem, er direktiv (EU) 2020/2184 merket som «EØS-relevant tekst» og gjennomføres i den norske drikkevannsforskriften via EØS-avtalen, noe som betyr at manganverdien på 50 µg/L og de bredere beskyttelsestiltakene for barns helse gjelder her også.

For både bly og mangan gir ikke den medisinske litteraturen noen klar, sikker øvre grense for barn i utvikling: Bly anses nå i stor grad som et nevrotoksisk stoff uten nedre terskelverdi og uten noe sikkert blodnivå i barndommen, og WHOs manganretningslinje på 80 µg/L er eksplisitt midlertidig, noe som gjenspeiler fraværet av en sikker øvre grense og stadig mer dokumentasjon på skader på nevroutvikling og epigenetikk ved eksponering tidlig i livet.

I Røros er denne snevre innramminga spesielt utilstrekkelig, fordi den relevante eksponeringa ikke bare gjelder vann fra krana; den er en del av den mer omfattende og uoppryddede arven fra gruvedriften, der metaller har blitt værende og fordelt seg videre gjennom jordsmonn, støv, sand, sedimenter, overflatevann og grunnvann i århundrer etter det opprinnelige nedfallet fra risting og smelting av sulfidmalm, hvor svoveldioksid-drevet syredanning og redoks-endringer bidrar til å mobilisere metaller ut i miljøet. 

I praksis renner denne arven gjennom et uoppryddet drikkevannssystem og en «renseprosess» som i hovedsak kun består av UV-desinfeksjon, noe som beskytter mot biologiske trusler, men som ikke gjør noe for å fjerne mangan eller andre metaller. Det akkumuleres så mye divalent mangan i høydebassengene at de i praksis fungerer som utilsiktede sedimenteringsbassenger, som omdanner en del av det oppløste divalente manganet til mangandiosidslam. Når vannstrømmen endrer seg, mobiliseres dette slammet, skrubber rørene og slippes ut som en slamliknende blanding i distribusjonsnettet, hvor det leveres til hjem og bedrifter sammen med klart vann som fortsatt bærer usynlig, nevrotoksisk mangan og metallblandinger.

Og fordi folk i slike omgivelser eksponeres for blandinger snarere enn enkeltelementer, er helserisikoen ikke bare summen av mangan, bly, arsen, jern og andre metaller målt én etter én. Metall- og metalloidblandinger kan samhandle på additive eller synergistiske måter, slik at den samlede giftbelastninga kan være større enn den aritmetiske summen av hver enkelt forurensning alene. Folkehelseargumentet som framsettes i Fjell-Ljom-innlegget er derfor bredere enn tiltakene det nevner. Hvis vi virkelig ønsker å gi alle barn en rettferdig start, må vi anvende den samme universelle, forebyggende logikken på drikkevannssikkerhet, åpenhet og risikokommunikasjon. I et sted som Røros betyr det at mangan ikke må behandles som et snevert teknisk ubehag, men som en del av et problem knyttet til barns helse og helseulikhet – noe som fortjener åpen overvåking og en ærlig offentlig debatt.

Det er også her det oppstår en vanskelig, men nødvendig friksjon mellom UNESCOs kulturarvvern og barnets beste. Gruvelandskapet og den gamle infrastrukturen som bevares som en del av Røros’ kulturavtrykk, er de samme historiske drikkevannssystemene som tilfører metaller og slam til dagens drikkevann. Å ta vare på historien må ikke tillates å bety at vi aksepterer unngåelig nevrotoksisk eksponering for gravide, spedbarn og barn. I en gruveby som også står på UNESCOs verdensarvliste, kan ikke forpliktelsen til å bevare historiske strukturer og landskap brukes som en grunn til å la barn drikke fra uoppryddede og ubehandlede, metallholdige systemer.