Journalistikk i en krisetid

Det er i kriser vi får testet om prinsippene for den demokratiske rettsstaten holder. Flere har sammenlignet kampen mot korona-viruset med en krig. Da er det lett å tenke på det gamle munnhellet om at «krigens første offer er sannheten». Så langt har ikke det skjedd i Norge. Tvert imot har de redaktørstyrte nyhets- og aktualitetsmediene lagt ned en enorm innsats for nettopp å bringe frem kvalitetssikret og vesentlig informasjon til publikum. Samtidig som vi har vært opptatt av å formidle samfunnskritisk informasjon og viktige råd og advarsler fra myndighetene, har mange redaksjoner også drevet kritisk journalistikk på de samme myndighetenes håndtering av krisen. Resultatet er at folk strømmer til de seriøse nyhetsmediene. Leser- og trafikktallene er rekordhøye. Tilliten øker. Folk samler seg om de formidlerne de stoler på.

Når krisen rammer må det ofte treffes uvanlige tiltak, og prinsippene for det åpne samfunnet kan bli utfordret. Samtidig må kjerneverdiene våre tas vare på. Det gjelder også de verdiene som bidrar til at mediene kan gjøre sin jobb. I siste runde ble mediene definert inn som «samfunnsviktig virksomhet» på regjeringens liste over sentrale samfunnsfunksjoner. Det mener vi var helt naturlig. De siste ukene har vi likefullt sett flere eksempler på de premissene som ligger til grunn for at mediene skal kunne gjøre jobben sin, blir utfordret.

• Informasjon om smittede og sykehusinnlagte er svært varierende fra helseforetak til helseforetak og fra kommune til kommune. Det er kritisk i en tid hvor nettopp kunnskap om hvem som blir syke er viktig for publikum, og hvor mangelfull informasjon gir grobunn for spekulasjoner og rykter.