Fjell-Ljom mener:
Det brutale året
Økonomisjef Marcus Grønli i Holtålen kommune
Iver Waldahl Lillegjære
Det krever mot å snakke sant fra en politisk talerstol, spesielt når sannheten svir. Under kommunestyredebatten i Holtålen for litt siden la ikke Jan Arild Sivertsgård (Ap) skjul på realitetene som venter: «Dette vil bli merket.» Samtidig advarte økonomisjefen om at ROBEK-lista er en høyst reell trussel. Parallellene til nabokommunen Røros er slående. Begge kommunene står i en økonomisk spagat som er i ferd med å revne.
I mange år har lokalpolitikerne i fjellregionen kunnet skyve på de tøffeste avgjørelsene. Man har snakket pent om «effektivisering» og «omstilling» – diffuse ord som gir inntrykk av at administrasjonen kan drives smartere uten at det går utover innbyggerne. Den tida er ugjenkallelig over. Når budsjettene sprekker på grunn av glemte millionutgifter til bruer og ledere, og merforbruket skyter i været, finnes det ingen smertefrie løsninger igjen.
Omstillinga som nå tvinger seg fram, vil for mange oppleves som direkte brutal. Det handler ikke lenger om kosmetiske kutt eller utsettelse av vedlikehold. Det handler om kjernevelferden. Når sparekniven må slipes, rammer det barnehager, skoler og eldreomsorg. Det rammer tilbudene som er selve livsnerven for bo- og blilysten i distriktet.
Paradoksalt nok har kommuneledelsene i Røros og Holtålen kastet store beløp på prestisjeprosjekt som Hengfonna barnehage og det nye Ålentorget, samtidig som småbeløp skjæres bort fra innbyggeres grunnleggende velferdstjenester. Hvorfor kunne man ikke ventet med påkostede bygninger?
Midt i dette mørke økonomiske landskapet skylder politikerne innbyggerne sine én ting: Ekstrem oppriktighet. Tiden for å pynte på tallene eller skylde på uforutsette endringer i organisasjonen er forbi. Hvis innbyggerne skal beholde tilliten til de folka de har valgt til å styre, må kortene legges på bordet.
Politikerne i både Røros og Holtålen må tørre å si høyt nøyaktig hva som forsvinner når millionene skal svares inn. Det blir smertefullt, og det blir upopulært. Men skal vi unngå at statsforvalteren tar ytterligere over styringa av lommeboka vår, må lokalpolitikerne slutte å drømme. De må begynne å styre etter terrenget, ikke etter luftige kart. Det brutale året er her nå – og det krever politisk lederskap som tåler stormen.
