Den hersens fiskefeberen

Jeg kikker opp på himmelen med sine mange ulike farger. En tårnfalkfamilie har nettopp sluppet sine unge håpefulle ut av det digre reiret like ved mine foreldres hus på gården i Hessdalen. Da kommer det brått en uro over meg. En slags feber. Det er fiskefeberen som slår til igjen!!

Fiskefeberen har plaget meg siden jeg var liten gutt. Kanskje den festet grepet om meg den gang min far døpte meg i Storsandtjønna ved Øyongen for 50 år siden.

Fiskefeberens vesen er at jeg slipper alt det andre jeg holder på med. Det er kun fiske og mulig fangst som banker igjennom frontallappen. Det er helt utrolig at slikt ikke har fått en egen diagnose!

Siden dåpen sommeren 1976 har feberen herjet fritt og nokså vilt, selv om den har blitt holdt i sjakk av intensive arbeidsperioder enten som skoleelev, fagarbeider, lærer eller leder i skolen.

Slik er det ikke nå. Jeg har fri. Jeg villedes frem til fiskeveska, markkoppen og teleskopstanga. En av flere stenger vi har. Og en god del har dessverre gått heden gjennom disse feberfantasiene. Av og til har de blitt reddet av improviserte mesterverk som en stangring og en bjørkepiske (ikke laget av meg – langt ifra), og dagen og sykdommen har igjen blitt reddet fra andre og «mørkere gjerninger» (som husarbeid etc.).

Jeg befinner meg nærmest i ørska ved min barndoms elv Grøtåa. Her har slekten på farssiden fisket siden andre verdenskrig. Her har jeg med min fiskefeber tvunget en ganske sliten far, under husbygging og fjøsstell, ut på fisking ved midnattstider en sen junikveld tidlig på 1980-tallet. Her har mitt søskenbarn og undertegnede fisket i feberfantasier helt til lynet slo ned like ved oss. Da våknet vi og løp hjem til farmor.

Jeg er nok litt preget av fiskefeberen i 2026 også... Jeg går og snakker i ørska for meg selv. Og plutselig går det opp for meg at jeg har fisket her i 40 år (!!). Den første fisken fikk jeg her i Grøtåa 28. juni i 1986. Siden den gang har det blitt mange turer og historier. Dessverre har fiskefeberen til en viss grad redusert hukommelsen i gjerningsøyeblikket.

Men én historie husker jeg... Mine aksjer som humanist og dyreelsker falt dramatisk i kjernefamilien en periode. Årsaken var at jeg i kraftig fiskefeber fisket en pen bekkeørret i den hølen vi hadde badet i deler av sommeren. Denne fisken hadde vi fått et forhold til. Det var en relasjon som bare varte til væromslaget kom. Fra fiskeveska var ikke veien lang til farmors matbord, servert stekt med rømme og gode greier til gjester og slekt.

Denne historien har blitt brukt mot meg mange ganger. Jeg får skylde på fiskefeberen da som nå.

Jeg får ikke så mange pene fisker denne raske ettermiddagsturen. Men som en hessdaling sa en gang da vi spurte om det ble noen fangst første jaktdag på Elgsjømoen, var svaret: «Det ble nå sorten...»

Og fiskefeberen, jo, den er der fremdeles. Og det kan hende det kommer flere historier der nordvesten prøver å blåse fiskefeberen ut av hodet. Med varierende hell, akkurat som fiskingen gjennom 40 år...