Kine Aune forlot oss i en alder av 82 år, men sporene hun satte i norsk film, tv og barneteater vil leve videre. Ingrid Falkenberg Dokka og Aaslaug Vaa minnes en unik skaperkraft og inspirator.
Når et menneske går bort, hender det at verden kjennes litt fattigere, som om en farge i paletten er borte. Kine Aune var en slik farge — sterk, varm og uredd — en pioner som viet sitt liv til å fortelle historier som kunne røre både små og store hjerter. Hun forlot oss i en alder av 82 år, men sporene hun satte i norsk film, animasjonsfilm, tv og barneteater vil leve videre, lenge etter at lysene i studio er slukket.
«Kine» Kathrine Winther Aune ble født i Trondheim i 1943, i en tid da landet fortsatt lå i skyggen av krig og mangel. Hun vokste opp i et hjem der ord, historier og fantasien hadde plass, selv om midlene kunne være små. Allerede som barn skal hun ha sittet timevis ved kjøkkenbordet, med blyant og papir, og funnet på små skuespill som hun fikk søsken og nabounger til å spille. Det sies at hun ikke var mer enn sju år gammel første gang hun erklærte at hun ville «lage eventyr for folk».
Kine utdannet seg som tekstilkunstner og arbeidet flere år i en vevstue i Trondheim. Det var her, under et besøk av NRK, hun kom til å kritisere hvordan de laget barneprogram. Med sine sterke og klare meninger ble hun utfordret av statskanalen til «å gjøre en bedre jobb» – og vips ble hun rikskjendis for flere generasjoner med sine underfundige barne-tv programmer, der hun tok barna på det største alvor og innimellom skapte furore med sine noen ganger kontroversielle framlegg av f.eks.. hvordan barn ble til.
Hun tok tidlig en interesse for litteratur og teater, og som ung kvinne søkte hun seg inn i det lille, men spirende norske teatermiljøet. For mange var det naturlig å satse på skuespillerrollen, men Kine hadde andre drømmer: Hun ville ikke bare fremføre andres historier — hun ville forme dem selv, fra bunnen av.
Aldri undevurdér barna!
Etter noen år med småroller, regiassistent-jobber og frilansarbeid innen teateret, åpnet tv-mediet seg som en ny mulighet. For Kine ble fjernsynet en magisk portal — en måte å bringe historier ut av scenen, ut av byene, og inn i alle hjem. Det passet hennes grunnleggende tro: At kultur og kunst ikke skulle være for de få, men for alle.
Allerede fra starten hadde Kine Aune et blikk for det visuelle, for samspillet mellom bilder og ord. Det som kanskje kjennetegnet henne sterkest, var en urokkelig respekt for publikum, spesielt for barna. Hun hadde en fast leveregel: Barn skal aldri undervurderes. De ser alt, hører alt, forstår mer enn vi tror. Derfor skal de ha det beste.
Fra 1970-tallet ble hun for alvor kjent som regissør og produsent av tv-programmer for barn. Samtidig dyrket hun en dragning mot det eventyrlige — de gamle folkeeventyrene, HC. Andersen, nordnorske sagn. Hun hadde en intuitiv følelse for hvordan urgamle fortellinger kunne få nytt liv gjennom moderne formidlingsformer.
En av hennes mest kjente prosjekter var en serie animasjonsfilmer basert på HC. Andersens eventyr. Her gikk hun sammen med talentfulle animatører og hadde regi – og produsentrollen. Resultatet ble mange korte, kunstneriske filmer som trollbandt både barn og voksne. Fortellingene bar preg av en varsom, drømmende visuell stil, ofte med en leken, men kanskje også en mørkere undertone.
Animasjon som kunstform
For Kine var ikke animasjon «barnefilm i miniatyr». Det var en kunstform med uendelige muligheter. Hun snakket ofte om hvordan hun følte seg som en alkymist: Hun blandet ord, bilder, lyd og musikk til noe som ble større enn summen av delene. Hver produksjon var et nytt eksperiment, et nytt rom å utforske.
Kine brant særlig for kortfilmformatet, og var med på å heve dets status gjennom å bidra til at det ble etablert regionale filmutdanninger, sitte i råd og utvalg for å sikre mer statlig finansiering og ikke minst synliggjøre betydningen av formidling og distribusjon av kortfilmen. For Kine var det å tilgjengeliggjøre kunst, musikk og film for alle, en del av en større tanke om både menneskerettigheter og demokrati. Dette var grunnverdier hun hadde i bunnen av alt hun arbeidet med.
Som animasjonsfilmregissør (og produsent) innledet hun samarbeid med mange talenter. Samarbeidet med den britiske Bob Godfrey og filmene som kom fra deres hender, er kanskje mest kjent for det almene publikum – særlig den hysterisk morsomme For et svin, som kom i 1993. De berømmelige Kevin-filmene ble også svært populære (til sammen seks filmer fra 1996 til 1998). Aune bandt seg ikke til noen spesielle teknikker, men jobbet mest med cut-out og tegneanimasjon. Hun var også veldig opptatt av ny teknologi og den foreløpig siste filmen fra hennes hånd, Den magiske tiden (2013) kan være et fint eksempel på dette, sammen med musikersønnen Martin Aunes lyddesign og vakre synth-komposisjon. Den magiske tiden kom til i en svært tung tid i Kines liv – det var gjennom denne filmen hun bearbeidet den store, store sorgen etter sønnens plutselige død i desember 2011.
Det internasjonale og det nordnorske
Det var ingen hemmelighet at ikke Kine selv animerte, hun var sterkest på idé, manus, gjennomføring, lansering og distribusjon. Hun var en entreprenør i forhold til å sjøsette prosjekter, fra en boblende idé til en gjennomført og kunstnerisk god produksjon. Internasjonalt var Kine også en kjent person, både som regissør, men også som et menneske som brant for filmkunstneres kår, hun jobbet fra Ukraina i øst, i Russland, i Baltikum, i Japan. Hun satt i utallige juryer og hjalp mange unge filmskapere til å komme opp og fram og til å få jobbe i tryggere kår, der deres egne land ikke alltid gav de de beste utgangspunktene.
Samtidig hadde hun en sterk forankring i det nordnorske. Hun flyttet tidlig nordover og var en av pådriverne for Hålogaland Teater — ikke som fast ansatt, men som en viktig samarbeidspartner og kunstnerisk drivkraft. Hun mente bestemt at historier fra nord måtte løftes fram, og at stemmer som sjelden ble hørt i Oslo, hadde like stor verdi.
Gjennom hele karrieren var hun opptatt av å skape arbeidsmuligheter for andre kunstnere. Hun hadde en nesten mor-lignende rolle for mange unge animatører, regissører og skuespillere. Hun åpnet dører som ellers kunne vært stengt. «Hos Kine fikk du prøve,» sier en tidligere medarbeider. «Det var aldri snakk om CV-en din, men om gnisten din.»
Men Kine var ikke en person som holdt seg til én rolle. Hun kunne være idéutvikler, produsent, regissør og manusforfatter — ofte alt på én gang. Hun trivdes best når hun hadde hånden med i alle ledd, fra de første skissene til siste finpuss i klipperommet. Hun kunne bruke timer på å diskutere et valg av stemmeskuespiller eller nyansene i musikken. Ikke av stahet, men av en urokkelig tro på at detaljene bar magien.
Mange husker henne som en sterk, fargerik skikkelse i et ellers ganske traust tv-husmiljø. Hun var ikke redd for å ta ordet, men hun hadde en mild, nesten spill levende humor. Hun kunne rette en pekefinger — men hun gjorde det alltid med et smil. Det hendte hun siterte eventyr selv når hun ga regiinstruksjoner: «Tenk at du er et tre som plutselig kan snakke. Hva sier du da?»
For Kine var også det samiske og det flerkulturelle viktig. Hun arbeidet for å gi plass til samiske fortellinger og kunstnere, lenge før det ble en selvfølge i norske medier. Hun hadde en grunnleggende respekt for de stemmene som ikke alltid fikk bli hørt. I dette lå kanskje noe av hennes største styrke: Hun så alltid verdien i det andre overså.
Kine Aune var en pioner på mange områder. Hun var med å etablere Kortfilmfestivalen i 1978 – på Røros, som ble ett av hennes to faste hjem gjennom livet. Hun engasjerte seg i statlige utvalg, i filmpolitikken og da særlig i likestillingsspørsmål. Hun var en dame med malmrøst og tydelige meninger og det kunne blåse friskt på toppene. Hun var dypt engasjert i både kultur -og næringsutvikling på Røros, og kom stadig med gode ideer som ble testet ut. Hun var opptatt av kortreist mat og kortreist kultur – og gjerne i møtet med det store og internasjonale.
«Kunst må pustes på»
Privat var Kine et menneske som aldri helt gikk av scenen. Hun bar historiene med seg. Mange beskriver henne som en gjestfri sjel med en ustoppelig fortellerglede. Kvelder hos henne kunne begynne med en enkel kopp kaffe og ende med at stuen ble en improvisert miniscene, der gamle minner, uferdige ideer og latter fløt sammen. Hun likte ikke tomprat, men hun elsket gode historier — og gode mennesker.
Hun levde heller ikke bare i kunsten. Familie og venner sto henne nær, og hun var kjent for å stille opp uten å nøle. En kollega forteller: «Jeg var helt fersk i bransjen, og hadde ikke penger til bussbillett hjem fra en innspilling. Kine tok meg i armen, satte meg i bilen sin og kjørte meg hjem, selv om det var 15 mil unna. ‘Du skal ikke gå alene no,’ sa hun.»
Anerkjennelsen uteble ikke. Hun ble tildelt mange priser for sitt arbeid. Likevel var det sjelden hun snakket høyt om utmerkelser. Hun snakket heller om neste prosjekt. «Det viktigste er ikke premiene,» sa hun ofte, «men om noen husker følelsen de fikk da de så filmen din.» I 2013 ble hun tildelt Fredrikstad Animation Film Festivals ærespris «Golden Gunnar», for sitt livslange og omfattende arbeid innen norsk animasjon (Lifetime Achievement Award). Denne prisen satte hun høyt. Statuetten var utformet av en god kollega innenfor norsk animasjon, Pjotr Sapegin – som forestilte en annen ildsjel i norsk animasjon – Gunnar Strøm, som bla. bygget opp animasjonsfilmutdanningen ved Høgskolen i Volda. Gunnar og Kine hadde friske meningsutvekslinger i ulike bransjetidsskrifter gjennom 1990 – og 2000 tallet, som man i ettertid fornøyelig kan lese som godlynt uenighetsfelleskap, med dyp gjensidig respekt.
Mot slutten av livet trakk hun seg gradvis tilbake fra de store produksjonene, men hun sluttet aldri å skape. Hun holdt foredrag, ga råd, leste manus fra unge filmskapere. Hun fulgte med på alt som rørte seg. «Kunst må pustes på,» sa hun. «Ellers dør den.»
Studio Martin
For mange som stod Kine nær, vet vi at det var det et stort sjokk da hennes eneste barn, Martin Aune, gikk bort i 2011. Han var en anerkjent musiker, pianist og komponist. At Martin ble borte, føltes for Kine som å miste alt. Hun måtte starte helt fra grunnen av, for å samle livsmotet på nytt. I unik Kine-ånd maktet hun å løfte Martins minne ut i «evigheten» med å bygge Nord-Europas kanskje vakreste «plug in»-akustiske studio. Som et smykke ligger studioet nå i Kina Aunes bakhage, midt i den gamle Røros-bebyggelsen. «Studio Martin» som det heter, er styrt av en stiftelse som består av venner av Martin Aune, Kine og familien Aune. Disse skal sikre at Kines tanker om å bidra til at unge kunstnere skal ha gode arbeidsforhold, og ikke minst det som var like viktig for Kine – å holde Martins minne levende. «Jeg døde også litt da Martin døde», sa Kine i en sammenheng – «bygginga av studioet gav meg en grunn til å leve litt lenger». «Studio Martin» åpnet offisielt og høytidelig med Røros sin ordfører til stede, i september 2024. «No er alt fullendt» sa Kine da.
Da helsen begynte å skrante, var det mange som tilbød hjelp. Men Kine ba sjelden om noe for sin egen del. «Bruk kreftene deres på å lage noe fint,» kunne hun si til dem som ville avlaste henne. «Gjør heller en historie levende for noen som trenger den.»
For mange av oss blir Kine Aune stående som et bevis på at fantasi er en livskraft — og at gode historier kan bygge broer som varer lenge etter at historiefortelleren har gått. Hun var en kvinne som insisterte på at selv det minste barn fortjener det største alvor. Hun hadde en urokkelig tro på at folk, uansett alder, trenger magien. Ikke som virkelighetsflukt, men som et speil — et sted å finne seg selv.
Hun etterlater seg et norsk filmlandskap som er rikere på grunn av henne. Et landskap der små, skjøre eventyr kunne bli store, fordi noen hadde mot til å tro på dem. Hun etterlater seg kolleger, venner og en familie som vil savne henne dypt — men også en arv: Alle som lager film og tv for barn i dag, skylder Kine Aune en tanke. Foruten henne ville norsk barnefilm vært litt gråere, litt mindre drømmende, litt fattigere på undring.
I en tid da vi kan zappe videre i løpet av et sekund, er det en arv som forplikter: Å tørre å holde på magien. Å tørre å skape for de minste, uten å snakke ned til dem. Å våge å gjøre det langsomt, vakkert og ærlig.
Helt til det aller siste var Kine veldig opptatt av at filmene hennes skulle være tilgjengelig for nye generasjoner barn og unge. Hun fikk utgitt de fleste av animasjonsfilmene sine på en samle-dvd og mange av de samme lå på strømmetjenesten filmbib.no, filmarkivet.no og filmrommet.no. Hun laget også flere dokumentarfilmer, blant annet om den store nordnorske kunstneren Kaare Espolin Johnson (1907-1994), trolig de eneste dokumentarfilmene som finnes om han. Vi håper inderlig at ett av Kines siste ønsker kan oppfylles, at filmene hennes fortsatt er tilgjengelige, etter at hun selv er gått ut av tiden.
Fred over Kine Aunes minne — og takk for alt hun ga oss: stillheten i et mørklagt rom, flimrende bilder på en skjerm, og eventyrene som ennå lever videre i oss.
