Vinnerbidraget i skrivekonkurransen:

Det siste sukket

Illustrasjon: Solveig Parelius Råbakk.
Illustrasjon: Solveig Parelius Råbakk.

Dette er Astrid Bårdstu Folviks vinnerbidrag i Fjell-Ljoms skrivekonkurranse, novellen «Det siste sukket». 

Publisert

Han hadde jo vært stabil veldig lenge, det er sant, ligget sånn i tretten dager, ingen kunne forutse det, nei, han hadde ligget sånn lenge og det var ingen tegn til endring. Må man på do så må man på do og man kan vel ikke ringe til kollegaen sin hver gang man må på do, det har man rett og slett ikke tid til, det er mange som må ha hjelp, han hadde ligget sånn lenge.

Hun setter seg inn i bilen og setet er fortsatt varmt fra solsteika tidligere på dagen. 1. september og nesten tjue grader, her på fjellet til og med. Krampetrekninger fra sommeren. Hun forsøker å sette inn nøkkelen, hånden skjelver. Hun holder den fast med den andre og får bilen i gang, varm eksos i kveldslufta. Hun tar på bilbeltet og hun tenker. Krater mellom øyenbrynene i bakspeilet.

Han hadde vært stabil så lenge, hun hadde sittet hos han flere netter, sett brystkassen heve og senke seg, opp og ned. Med den tynne hånden på magen, blå blodårer som spisse fjellkjeder under huden. Plasteret over veneflonen som ikke ville feste seg i furene mellom fingrene. Man må vel kunne gå på do uten å ringe kollegaen, man må få sitte litt på mobilen på do, det gjør alle.

Fylkesvei 30 som en langstrakt vene, trærne på hver side selvlysende etter solnedgang. Hun skrur hjulet for å få på radioen, må ha noe lyd i dag, sov ikke mye etter forrige natt, det var dag og lyst og sensommer og det er vanskelig å sove mens man skjelver. P3 spiller syntetisk pop hun ikke kan. Hun forsøker å lytte til teksten, men fanger bare noen ord og de er «baby» og «love» og «connection».

Han hadde ligget sånn lenge, i tretten dager. Familien var der bare de første dagene da vi trodde det ville gå raskt, de var så lei seg, men tiden dro seg ut og brystkassen fortsatte opp og ned. Vi skulle ringe hvis noe endret seg. Ingenting hadde endret seg. Han hadde ligget sånn lenge. Munnen åpen, fuktet med svamp og vaselin, føttene hvitblå. Det siste sukket krøp seg oppover, men det nådde ikke terskelen, ikke på tretten dager.

Han kom til hjemmet den samme dagen hun startet som lærling, da hun var så nervøs at hun ikke klarte noen ting. Hun gikk i hælene på veilederen hele dagen, turte ikke ta i de gamle, turte ikke snakke. Skalv på hendene. Han snakket heller ikke. Han iakttok. De tilbrakte all tiden sin sammen i stillhet, de eneste lydene på rommet kom fra vaskevannet, persiennene, kammen i håret. Borrelås på skoene. Han løftet på smilebåndet da hun fortalte at hun hadde bestått fagprøven. I tretten dager skulle han dø, han smilte ikke, iakttok ikke, men lydene var de samme. Vannet i vaskefatet, kammen i håret.

Hun girer om og går opp i femte, gløtter på mobilen, varsel om snap fra jobbgruppa. Kveldsvakta hadde sikkert stelt i stand ekstra fine skiver til kvelds, kanskje kokt kakao, skrudd på Dagsrevyen til de som enda satt oppe. Kollegaene hadde syntes det var fint at han endelig fikk slippe, at han fikk fred og at han ikke hadde vært aleine, at hun hadde vært der med han og holdt han trygg, de hadde jo så fint bånd, de to. De mente at han sanset at hun var der, og hun svarte ja, det var fint at han fikk fred, jeg er glad jeg var der, før hun reiste seg og så gåsehuden på armene mens hun forlot avdelingen.

Hun bremser før svingene, skrur langlyset av og på, av og på. Nattevaktene passer henne egentlig godt. Hun slipper å prate, og da slutter hun å skjelve, men nå skjelver hun igjen fordi hun må komme på jobb og fortelle om øyeblikket. Hun må få klapp på skuldra og komplimenter, spørsmål om hun hadde merket det, ja, merket det når hun åpnet vinduet og slapp det siste sukket ut med sensommeren.

Vi sier alltid det, «det siste sukket», en lyd som sier «endelig», som sier at det var på tide, det var ønsket og det var naturlig, da blir det lettere for oss, men kan vi vite det, om det var ønsket? Kanskje han ville si noe først. Kanskje han ventet på de rette ordene. Kan man dessuten dø på innpust så vel som på utpust? På innpust er det vel ikke et sukk, men mer et gjesp? Gjespet han? Det var ikke så godt å si, men hun nikket til kollegaene, nikket og bekreftet at hun hørte det siste sukket, og hun hadde gåsehud helt til halsen.

Hun skrur lydhjulet på radioen, hun skjelver på hendene, hun trykker dem hardt mot rattet for å dempe bevegelsen, men da begynner haka å skjelve, kroppen må riste, den kan ikke la være. Hun var alltid en sånn en som skjelver og har gåsehud og som ikke kan snakke, derfor jobber hun nattevakter, men vaktene er lange og noen ganger må man ha pause, man må få gå på do, alle sitter vel og scroller på mobilen når man er på do, det er vanlig? Man kan vel ikke ringe og si ifra hver gang man går på do og si at nå må du komme og holde vakt så jeg kan gå på do? De har vel andre ting å gjøre? Hun kjører over togskinnene, forbi trærne, over til slettelandskapet, trykker inn gassen fra 60 til 80 og så til 90, hun er alene på veien og fikler med spakene, langlyset av og på, av og på.

Ja, de hadde et spesielt bånd, de to, de stilleste i verden. Hun ville være der med han, noen av de tretten dagene, og kjenne hvor stille det kunne bli. I starten var det rørende å være der, men når man sitter så lenge så blir man litt nummen, ja, man vil sitte på mobilen, ta seg en ekstra pause, man kan ikke være berørt hele tiden. Og hun hadde bare gått på do, hun skulle kanskje ringt den kollegaen og hun skulle kanskje sagt ifra etterpå, men hun gjorde ikke det, og nå må hun på jobb og snakke om det siste sukket, hun skjelver på grunn av det. Hun tenker på stillheten og får nok av P3, vrir på radiohjulet, setter på P1, bytter til P2 og P4 klem og over til NEA radio, og hun får et varsel på mobilen, hun skjelver, og før hun får tenkt, har hun tråkket ned bremsen og hun hører at hun tuter og hun merker et dunk, og i sekundene etter fryser bildet av øynene seg fast på netthinnen. To runde øyne som reflekterer nærlyset og så kroppen som treffer fronten på bilen.

Hun hadde bremset, ja, hun hadde nesten rukket det, hvis ikke reinen hadde stått bom stille og reflektert nærlyset så hadde den ikke blitt truffet, den skulle flyttet seg, hun ville ha sluppet den over veien. Hun hadde ikke truffet hardt, nei, den hadde bare fått en trøkk, for nå ligger den der og puster i veikanten. Den lever og det kan hende det går bra med den. Hun står foran bilen, rett over dyret. Den ser kanskje litt skadet ut, puster i rykk, i napp, rykninger i forbeina, NEA på radioen. Hun hadde truffet reinen, men det var bare så vidt og det kan hende det går bra med den, må hun ringe for å si ifra om dette? Det kan jo hende det går bra med den. Hun går til bilen og lukker døra. Så ombestemmer hun seg og trekker ut nøkkelen, går tilbake og ser på reinen. Det rykker i forbeina på den. Blod i det hvite håret på brystkassen. Hun får lyst til å legge fjeset inntil reinenes fjes og kjenne den varme lufta fra nesa. Stryke den på brystet, kjenne den stive pelsen mellom fingrene, men hun blir stående. Helt i ro. Veien, lang som en vene, er helt stille. Reinens brystkasse opp og ned, opp og ned. I rykk, i napp. Øynene flakkende. Vidåpne.

Hun står en stund og ser før det kommer en bil som sakker på farten. Så stopper den, døra åpnes og en gråhåret mann kommer ut. Han spør henne om det går bra. Han ser på reinen. Han ser på bilen. Han ser på henne og tilbake på reinen. Hun fikler med bilnøklene. Gnir dem hurtig mellom fingrene. Skjelver på haka og kremter. Med henne går det bra, forteller hun. Hun hadde bare stoppet da hun så det lå en rein i veikanten.

Nils Kåre Nesvold deler ut sjekk til vinner av skriverkonkurransen.
GLAD VINNER: Astrid Bårdstu Folvik tok fornøyd i mot sjekken på 20.000 kroner fra redaktør Nils Kåre Nesvold for sitt vinnerbidrag i Fjell-Ljoms skrivekonkurranse.
Astrid Bårdstu Folvik.
Astrid Bårdstu Folvik.

Dette skriver juryen

En sterk, nydelig og hjerteskjærende historie, som både er sår og skjør, og handler om dilemma, dårlig samvittighet og døden. Den er vart fortalt, og gjentagelsene over temaet «han hadde jo vært stabil veldig lenge» og «man må jo kunne gå på do uten å ringe kollegaene» gjør at historien får noe poetisk, nesten suggererende over seg. Bildene som er brukt er enkle og nære, og knyttet til det kroppslige, som «blå blodårer som spisse fjellkjeder under huden» «Plasteret over veneflonen som ikke ville feste seg til furene mellom fingrene», «det siste sukket krøp seg oppover». Slutten er også svært overraskende, med reinen som blir påkjørt. 

Den lager en slags parallellhistorie til beretningen om nettene ved dødsleiet, og griper en i hjerterøttene. 

Historien har noe eksistensielt over seg, og tvinger en til å tenke, reflektere, og gir flere spørsmål enn svar.

 «Det siste sukket» er absolutt en verdig vinner.

Powered by Labrador CMS