Hestlauhaugen:
Ikke si dette til noen
Røros sykehus illustrasjonsfoto.
Eli Marie Jensen
Ikke si det til noen, men Bergstadens fremste attraksjon er verken natur eller kulturminner.
Rørosdistriktet står ved inngangen til årets andre store turistbølge. Det er mange gode grunner til å komme hit: Lyse netter, sprell levende natur, tre-fire forskjellige årstider per døgn og alt hva hjertet kan begjære av urgammel stein og slitt treverk. Og ikke minst: Noen må ha tenkt godt ved overgangen fra gruvesamfunn til turistfelle: Det er en propagandagenistrek av de sjeldne å lage ikonisk kulturskatt og turistattraksjon (og etter hvert spektakulær scenografi) av en gigantisk, sentrumsnær miljøkatastrofe.
Alt dette er vel kjent. Det kanskje færre er klar over, er at noen av landets morsomste personligheter beveger seg rundt i rørossamfunnet som om de var helt vanlige mennesker. Som alle andre store komikere opererer de i forkledning. Hvem som egentlig har plantet dem, hvem de egentlig jobber for, vet ingen. Men i hverdagen gir de seg ut for å ha helt vanlige jobber, på St. Olavs hospital og på Felleskjøpet.
Bevis #1. En ettermiddag før middag blir kjæresten min overivrig/slumsete/blodsukkerfattig i forbindelse med hakking av løk. En skarp kniv er brått centimeter fra å frata pekefingeren dens gode navn, rykte og identitet. Det blir rødløk på skjærefjøla. Vi ringer legevakta på Røros, som ønsker varmt velkommen til både mennesker og deres eventuelle fradelte lemmer. En halsbrekkende, bloddryppende biltur langs nordsida av Aursunden seinere, vel fremme på St. Olavs på Røros, med kuttstedet høyt hevet og pakka inn i tørkepapir i purpur, møtes vi av denne helsefaglige hilsenen: «Jasså, har du arbeid’ litt på egen hånd?».
Bevis #2. En strålende julidag for et års tid siden. Røros Handelsstand er i full gang med å forberede de unike handlegatene på Staden til nattåpent, men det driter vi i. Vi trenger redskap for å styrke forsvarskrigen mot tilsynelatende ukuelig ugras i dets frustrerende felttog mot spede stauder og forsøk på grønnsaker i den beste grotida. På Felleskjøpet finner vi en machete! Den ser skarp og smidig ut, og bør kunne gjøre innhogg i både hundekjeks, kvekekveks, krukeslips, hvesesnute, kvakjeknaps og hva ellers alle våre fiender måtte kalle seg. Optimistiske bringer vi vårt nyervervede masseødeleggelsesvåpen til kassen på Felleskjøpet, hvor vi hilses fra et imponerende uttrykksløst ansikt: «Jasså, tenkt ‘okk på nattåpent i kveld?».
Den Nobelprisvinnende teaterfornyeren Dario Fo stablet kunstnerskapet sitt oppå en saftig kompost av middelalderens folkelige kultur, gjøglerkunst, commedia dell'arte og muntlige fortellertradisjoner. Fo bygde sitt teater på fiskere og arbeidere, klovner og historiefortellere, som han betraktet som de egentlig lærde, i motsetning til hva den «offentlige» kulturen av paver, prester og statsmenn gulpet opp.
Og disse gudbenådede gjøglerne, denne sprell levende folkekulturen, lister seg altså lønnlig omkring oss, kostymert som helsepersonell eller veiledere for fjols i behov for hageredskaper. Små, storslagne skatter av skratt som en hvilken som helst underholdningsfabrikk bare kan drømme om.
Men dette, kamerater, må vi for enhver pris holde for oss sjøl, så ikke turistene renner ned Felleskjøpet og Legevakta, men fortsetter å surre som maur mellom morkne bjelker, megetsigende steiner, på den gamle søppelfyllinga fra kobberverket, eller andre steder de tror historiene suser.
- Hestlauhaugen