Schrödingers asfalt

Det er høst på Røros, og som vanlig begynner samtalene rundt kaffebordene å kretse rundt de evig eksistensielle spørsmålene: Hvor kaldt blir det til helga, har du husket å bestille ved?

… Og har noen egentlig sett en asfaltbil?

De siste dagene har det nemlig gått gjetord i bergstaden. Folk hvisker med senket stemme over kaffekoppene:

«De har vært i Tollef Bredals veg»

Andre påstår hardnakket at det har vært observert minst én asfaltrelatert bil oppe i Brekkveien.

Vi i redaksjonen har naturligvis rykket ut. En lokalavis med respekt for trykkpressen og folkeopplysninga kan ikke la slike rystende rykter fare hen uten videre. Vi har kjørt opp og ned Tollef Bredals veg med blikket festet på underlaget, med sammenbitte tenner for å minimere risikoen for å skade tunga, og vi har speidet i Brekkveien til vi ble svimle og meget mulig rapportert for mistenkelig atferd.

Resultatet?

Tja. Det er grått der nede. Det har det alltid vært.

Var den dumpa der i forrige uke?

Kanskje.

Ble den lappet i går, eller er det bare skyggen fra ei lav høstsol og en haug med vasket singel?

Det er her vi internt har måttet ty til teoretisk fysikk for å bevare forstanden. Vi står overfor et vaskeekte lokalt fenomen:

Schrödingers asfaltbiler

For de som ikke har kvantefysikken helt under huden, handlet Schrödingers berømte tankeeksperiment om en katt i en lukket kasse. Så lenge ingen åpner kassa og ser etter, er katten i teorien både levende og død samtidig.

Overført til rørosiansk infrastruktur betyr det at så lenge ingen redaksjonsmedlemmer faktisk har tatt en asfaltlegger på fersk gjerning, eksisterer asfalten i en uavklart superposisjon: Den er både lagt og ikke lagt. Humpen i vegen er både utbedret OG en trussel mot understellet på en stakkars Toyota Yaris. Og forsåvidt stedvis også en monstertruck.

Det hviler noe nesten mytisk over dette. Asfaltbilene våre har inntatt samme status som nøkken, Loch Ness-monsteret og julenissen. Alle vet at de finnes i teorien, men i praksis opererer de antakelig i et parallelt tidsrom. En annen dimensjon som noen ganger dulter borti vår egen og lager asfaltspøkelser.

Vi ber derfor våre lesere om hjelp. Dersom du skulle befinne deg i Tollef Bredals veg eller Brekkveien (eller andre steder) og skimte en gul roterende lampe og en dampende sort masse: Ikke blunk. Ta et bilde. Kanskje er det i det øyeblikket observatøren griper inn at kvantepartiklene faller på plass, og Røros omsider får et levende bevis på at et skikkelig stykke vegarbeid faktisk finner sted. Akkurat her, akkurat da, i det øyeblikket.

Inntil videre får vi bare kjøre forsiktig, holde godt i rattet, og trøste oss med at vegene våre aldri er helt ødelagte – for i et parallelt univers, som tilsynelatende av og til kolliderer med vårt eget i noen små sekunder om gangen, så vedlikeholdes de i så stort omfang at de på søndager kan brukes som bowlingbaner.