Mandolinen – spelemannens øvingsinstrument

Mandolinen til Anders Hov

Bjørn Aksdal

I Rørostraktene finnes det bevart flere eldre mandoliner som har tilhørt både spelemenn og ulike amatørmusikere.

Bjøtn Aksdal Bjøtn Aksdal

Publisert 15.11.2026 - 14:57

Instrumentet har sin historie tilbake til 1600-tallet, da italienske instrumentmakere begynte å bygge et lite strengeinstrument som dels var inspirert av lutten, dels av italienske folkelige instrumenter og dels av strengeinstrumenter som var kjent fra Midt-Østen. I motsetning til lutten ble mandolinen utstyrt med stålstrenger og spilt med et plekter, på samme måte som den arabiske lutten. Mandolinen hadde vanligvis fire dobbeltstrenger, såkalte strengekor, som var stemt unisont i kvinter i g-d-a-e.

I Italia hadde gjerne hver by sin egen variant av mandolinen når det gjaldt form, størrelse og strengetall. Den typen som i sterkest grad spredte seg utover Europa og oppnådde stor popularitet på 1700-tallet, var den napolitanske mandolinen med sin sterkt rundete kropp. I Italia ble mandolinen raskt et populært folkemusikkinstrument, men den fant også veien inn i kunstmusikken. Mest kjent er nok Antonio Vivaldis mandolinkonsert i C-dur fra 1725.

Vi vet at det ble gitt mandolinkonserter i Christiania allerede i siste halvdel av 1700-årene. Utover på 1800-tallet fant mandolinen også veien inn i de norske spelemannsmiljøene. Den ble gjerne brukt som et øvings- eller sekundærinstrument, noe som trolig skyldtes at den var stemt på samme måte som en fiolin. Man kunne derfor lære seg og øve på slåtter på mandolinen. Noen ganger ble instrumentet også brukt til dansespilling, gjerne i samspill med fele. Utover på 1900-tallet ble mandolinen mer og mer borte både i byene og på bygdene.