Hestlauhaugen:
Kan den siste som går slukke lyset etter oss?
Illustrasjon
Alexandra Koch
Kunstig intelligens utsletter menneskeheten i løpet av få år. Dette er muligens siste ord fra Hestlauhaugen.
«Vi tror virkelig og oppriktig at KI kan drepe oss alle». Det uttalte Evan Hubinger nylig. Evan Hubinger burde vite hva han snakker om, som leder av et av verdens fremste KI-selskaper – Anthropics’ - forskning på KI-tilpasning. Det er altså som om klimaforskere skulle advare mot irreversible og livsfarlige klimaendringer. Og det skulle jo tatt seg ut.
Vi har kanskje 3-5 år igjen før vi utslettes av KI. Det sier styrelederen av foreningen Tryggere KI. Det er som om lederen av Trygg Trafikk skulle fraråde oss å bruke veinettet.
Faren består konkret i at KI er i ferd med å bli smartere enn oss. Eller som programleder Steinar Suvatne i «Debatten» på NRK forklarte det forleden: «Blant annet skal maskiner ha forsøkt å skjule sine egne feil og dikte opp data». Og her er jo Steinar Suvatne en slags autoritet, for det var jo nettopp å «skjule sine egne feil og dikte opp data» Steinar Suvatne selv gjorde i den ryktebaserte boka «Partiet» for et par år siden.
Det sies jo at når vi nærmer oss eksistensens endestasjon, passerer livet i revy. Det burde altså være omtrent nå for mennesket som art. Så hvor var det egentlig det skar seg? Når inntraff det ugjenkallelige og endelige vendepunktet i vår arts historie? Hva var menneskeslektens point of no return?
Var det ved oppfinnelsen og masseutbredelsen av klokka? Som lot oss strukturere tiden vår presist, samkjørt og effektivt, - men samtidig kanskje fratok oss en frihet fra effektivitet og produktivitet som vi ikke visste at vi hadde før det var for sent?
Var det ved inntoget av snakkende katter på internett på tidlig 2000-tall, som ved et trylleslag gjorde internett til et mer attraktivt sted enn den virkelige virkeligheten for det store flertallet som ikke selv var i besittelse av en snakkende katt privat?
For meg var det da papiravisene forsvant fra ICA og Coop i Funäsdalen. Det finnes åpenbart andre rimelige luksusartikler i Funäsdalen enn Aftonbladet og Expressen, men for meg var de svenske papiravisene høydepunktet ved hver eneste tur over grensa. Å komme hjem etter svensketur og fysisk fingre, taktilt tafse seg gjennom broderfolkets offentlige samtale med seg selv (som faktisk kunne fortone seg ganske annerledes enn vår egen, og dermed oppleves som en eksotisk reise eller en forfriskende frakobling) var en helt egen, utvidende glede. Som altså døde ut, litt etter litt, i løpet av de siste tre-fire årene. Altså for omtrent like lenge siden som menneskeheten har igjen fra nå. Tilfeldig? Neppe.
Fredag 17. juli i år opptrådte artisten Tommy Körberg på den unike utescenen på Hamrafjället i Tänndalen, rett over grensa. Det har så vidt jeg vet aldri skjedd før. I den svenske fjellbygda er det altså betydelig mer sannsynlig å støte på Tommy Körberg enn å få tak i en dagsavis. Det sier noe. Jeg vet ikke helt hva det sier. Men noe sier det.
Så jeg spurte KI hva det sier oss at det i 2026 er mer sannsynlig å støte på Tommy Körberg i Tänndalen enn å få tak i en papiravis.
KI hadde masse å si om dette. Så da er det kanskje like greit at de tar over for oss snart.
- Hestlauhaugen
