Vi kan ikke vedta oss bort fra ulykkene på elsparkesykkel
Stig Eid Sandstad, daglig leder i Ung i trafikken
Privat
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Når stadig flere skader seg på elsparkesykkel, kommer kravene raskt: Hev aldersgrensa. Innfør hjelmpåbud. Fjern elsparkesyklene fra fortauet. Lag strengere regler.
Kanskje trenger vi noen av disse tiltakene. Men vi må samtidig stille et annet og minst like viktig spørsmål:
Hvem skal sørge for at reglene faktisk blir fulgt?
I 2025 ble det registrert over 1300 skader på elsparkesykkel bare ved Oslo skadelegevakt, og så langt i år meldes det om en kraftig økning i skadetallene. Bak hvert tall finnes et menneske. En ungdom. En voksen. En familie. Noen slipper unna med skrubbsår og et brukket håndledd. Andre får alvorlige skader som kan prege dem resten av livet.
Samtidig ser vi at helt grunnleggende regler brytes. Det kjøres to på én elsparkesykkel. Det kjøres i rus. Trafikkregler og skilt ignoreres. Og elsparkesykler trimmes til hastigheter de aldri er ment å ha.
En lovlig elsparkesykkel skal ikke kunne kjøre fortere enn 20 km/t med motorkraft. Likevel finnes det elsparkesykler som går i 30, 40 og enda høyere hastigheter.
For en 13 – eller 14 – åring kan forskjellen mellom 20 og 40 km/t kanskje først og fremst oppleves som at det blir morsommere. Men fysikken bryr seg ikke om hvor gammel du er. Når farten dobles, blir bevegelsesenergien fire ganger så stor. Det betyr noe den dagen du treffer en kantstein, en bil eller et menneske.
Politiet kan ikke være løsninga på alt
Når problemene øker, er det forståelig at mange etterlyser strengere regler og mer kontroll. Men vi kan ikke lage nye regler hver gang vi ser et problem og samtidig forvente at politiet skal være til stede på hvert gatehjørne.
Vi har allerede regler. Det er aldersgrense og promillegrense. Det er forbudt å kjøre med passasjer. Det er krav til hastighetssperre, og barn under 15 år skal bruke hjelm.
Ung i trafikken er ikke motstander av å diskutere endringer i regelverket. Det kan både være nødvendig og riktig. Men nye regler kan aldri stå alene.
Kontroll må kombineres med kunnskap, opplæring og ansvar.
En elsparkesykkel er et motorisert kjøretøy. En 12-åring kan lovlig kjøre den i et komplisert trafikkbilde sammen med biler, busser, syklister og fotgjengere. Samtidig kan vi ikke ta for gitt at en 12-, 13- eller 14-åring kjenner trafikkskiltene, forstår vikepliktsreglene eller klarer å lese kompliserte trafikksituasjoner.
Derfor mener Ung i trafikken at opplæring må bli en langt større del av diskusjonen.
Vi har utviklet et to timers teoretisk og praktisk undervisningsopplegg for elever på 8. trinn. Her lærer ungdom om regler, skilt, fart, risiko og konsekvenser. Men kanskje aller viktigst lærer de om samspill.
For trafikken er egentlig et gigantisk samarbeid.
Når jeg har grønt lys, må jeg kunne forvente at den andre stopper på rødt. Når jeg kjører på forkjørsveg, må jeg kunne forvente at den som har vikeplikt, faktisk viker. Og en fotgjenger på fortauet skal kunne stole på at en elsparkesyklist tar hensyn.
Når noen ikke kjenner reglene – eller velger å ignorere dem – brytes dette samspillet ned. Da oppstår konfliktene. Og noen ganger ulykkene.
Så kommer vi til oss foreldre.
Vi voksne kan ikke bare peke på kommunen, skolen, politiet eller regjeringa. Vi har også et ansvar.
Det er vi som kjøper elsparkesykkelen. Det er vi som kan kontrollere om den er lovlig. Det er vi som kan oppdage at fartssperren er fjernet. Og det er vi som må klare å stå imot når en 11-åring sier: «Men alle andre har jo elsparkesykkel.»
Vi må snakke med barna våre om hvordan de kjører. Om hjelm, fart, skilt og vikeplikt. Om hvorfor man ikke skal være to på én elsparkesykkel. Og om hvorfor en elsparkesykkel ikke er et leketøy.
Ta gjerne en tur sammen. Stopp ved et kryss og spør: Hvem har vikeplikt her? Hva betyr dette skiltet? Hva gjør du hvis bilisten ikke har sett deg?
Det er trafikksikkerhetsarbeid i praksis.
Vi trenger både regler og kunnskap
Elsparkesykkelen har kommet for å bli, og det er i utgangspunktet positivt. Den gir ungdom mobilitet, frihet og muligheten til å komme seg til venner, skole, trening og fritidsaktiviteter på egen hånd.
Det skal vi glede oss over. Men frihet i trafikken kommer alltid sammen med ansvar.
Derfor må debatten handle om mer enn aldersgrenser, hjelmpåbud og nye regler. Vi må også snakke om hvordan vi gjør barn og unge i stand til å bruke elsparkesykkelen trygt.
For vi kan lage så mange regler vi vil. Men ingen lovtekst kan erstatte kunnskap, gode holdninger og forståelsen av at trafikken er et samspill.
Og akkurat der har både samfunnet, skolen – og ikke minst vi foreldre – en jobb å gjøre.
