Om naturrestaurering i Mølmannsdalen naturreservat
NATURRESTAURERING: Innleggsforfatter Tom Johansen mener at uttak av granplanter i Mølmannsdalen må sees i en større sammenheng.
Trond Haugan
Tom Johansen har gjennom sitt arbeid i Røros kommune og i SNO gjennom mer enn 30 år hatt ansvar for, og tilsyn med, naturvernområdene i Røros kommune. – Jeg mener uttaket av granplantefeltet i Mølmannsdalen må sees i en større sammenheng, skriver han i dette leserbrevet.
Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Store deler av Røros ble avskoget som en følge av Kobberverkets behov for trevirke. Som en konsekvens ble det senere satset hardt på planting av ny skog. Rask tilvekst ble sett på som viktigere enn å bruke stedegne treslag. Etter en større avvirkning av furuskog i Mølmannsdalen ble det på 1960-tallet plantet mye gran og litt lerk i de frodigste områdene.
Fra naturvernhold har man tidligere vært mest opptatt av å hindre hogst i gammel skog, for eksempel i Svartvika og Flensmarka, og i mindre grad tenkt på hva slags skog som kommer opp etter hogst. Et unntak var Reidar Elven, en av landets fremste botanikere, som allerede på 70-tallet advarte mot plantinga av gran og lerk, blant annet i Mølmannsdalen.
De siste restene av skog i Røros som ikke var påvirket av moderne skogbruk (Femundsmarka, Flensmarka) ble etter hvert vernet. Det er skrinne skoger som hadde liten verdi for skogbruket, og var derfor mindre konfliktfylte å verne.
I senere tid har det i hele landet vært et ønske om å verne rikere skogtyper med et større biologisk mangfold. Slike skoger produserer mer trevirke og har følgelig vært mer utsatt for moderne skogsdrift, som innebærer flatehogst og etterfølgende planting. Mølmannsdalen er et slikt område, langt frodigere enn Flensmarka og Femundsmarka. Dette er grunnen til at det i 2017 ble opprettet et skogreservat her. For å oppnå formålet med vernet har grana blitt fjernet, fordi den var i ferd med å skygge ut markvegetasjonen. Røros kommune har med dette bare gjort jobben sin som forvaltningsmyndighet for reservatet.
Å restaurere natur blir i økende grad gjort mange steder, både i Norge og i andre land. Først og fremst skjer det i verneområder. Ofte handler det om fjerning av ikke stedegne treslag, tetting av gamle dreneringsgrøfter i myr og våtmark og brenning av skog der skogbrann er et viktig element i den naturlige foryngelsesprosessen. I Østmarka nasjonalpark rett utenfor Oslo, for eksempel, er det utarbeidet en egen naturrestaureringsplan som omfatter både fjerning av gran, tetting av grøfter og brenning av skog. Slike tiltak involverer gjerne både traktorer, gravemaskiner og andre tyngre kjøretøy. Naturrestaureringstiltak vil nødvendigvis etterlate seg vegetasjonsfrie områder og spor etter maskiner den første tida, men de vil gro igjen, og det artsmangfoldet som er naturlig for stedet vil sakte, men sikkert etablere seg på nytt.
Å sette naturrestaureringstiltak opp mot hva som er lov og ikke lov å gjøre for «folk flest» i et verneområde, slik det ble gjort i en artikkel og en video i Fjell-Ljom på torsdag 22. mai, er fullstendig meningsløst. Det vil nødvendigvis alltid gjelde forskjellige regler for hva slags utstyr og kjøretøy vernemyndighetene på den ene siden og friluftslivsutøverne på den andre får bruke. I Sølendet naturreservat, for eksempel, utføres skjøtsel av kulturlandskap med slåmaskin, ATV og traktor, men selvsagt må turfolk finne seg i å gå på beina.
Det er bra at både naturrestaureringa og reglene for sykling i Mølmannsdalen vekker engasjement, men en god og konstruktiv diskusjon må foregå på et solid faktagrunnlag. Her har lokalpressen et stort ansvar å ivareta.
