Vi har bygget et byråkrati som bruker mer tid på å telle penger enn å skape verdier

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Statens budsjett har passer to tusen to hundre milliarder. 70 prosent mer enn for ti år siden. I 2020 var utgiftene 1.443 milliarder, nå er tallet 50 prosent høyere. Inflasjonen kan ta ferie, for det er ikke den som spiser pengene, det er staten selv.

Men, men... vi er jo «verdens rikeste land», så vi bruker med god samvittighet. For 2026 skal regjeringen svi av 2.201 milliarder kroner. Uten oljepenger ville dette betydd et underskudd på 452 milliarder, mer enn 20 prosent. «Bærekraft»? Ordet gjelder tydeligvis kun innenfor klimadiskusjonen, ikke økonomi. I det lange løp vil Norge være fullstendig «på felgen».

Og mens regninga vokser, står politikerne og smiler foran kameraet. «Dette er et ansvarlig budsjett».

Og «skraper» man litt på toppen...

Nav er nærmest blitt et eget kongedømme. I 2026 skal de få 760 milliarder kroner – det er 87 millioner i timen. Det renner ut titalls millioner hver time til et system som har vokst seg større enn hva BNP er i mange andre land. 20 år tilbake dekket et slikt tall samtlige av statens utgifter.

Og hva får vi igjen? Flere skjemaer, flere mellomledere, flere rapporter, og færre som faktisk hjelper folk tilbake i jobb.

Vi har bygget et byråkrati som bruker mer tid på å telle penger enn å skape verdier.

Galskapen fortsetter. Vi sender 70 milliarder i militær støtte og 15 milliarder i sivil støtte til Ukraina. 57 milliarder går til bistand, samtidig som vår egen politi- og påtalemyndighet får 32 milliarder. Tryggheten i vår egen hverdag er visst ikke så viktig.

Høyere utdanning, forskning og fagskoler får 65 milliarder, langt mindre enn det vi gir bort til andre land. Noe som skurrer?

Regjeringskvartalet koster nå 50 milliarder kroner, seks ganger mer enn planlagt. Kunsten alene i dette prestisjeprosjektet utgjør 104 millioner. Ap-regjeringen vil bygge mer, og vil nå bruke 300 millioner på prosjektering knyttet til siste fase av byggearbeidene, og samtidig vurdere å ta inn igjen to bygninger som for kort siden ble «skrotet» fra selve prosjektet. Jammen godt vi har råd til pene vegger, mens eldre står i sykehjemskø.

Bladet Kapital illustrerte andre milliardprosjekter godt i sommer, her er et lite utdrag:

• Fornebubanen: 30 milliarder, 500-600 prosent over budsjett.
• Ny vannforsyning i Oslo: 30 milliarder, opprinnelig var tallet 12.
• Klimaprosjektet Langskip: 20 milliarder og stigende.
• Skipstunnel på Stadt: Nå nevnes tall på ni milliarder.
• Deichmanske bibliotek: Over tre milliarder.
• Kryptoløsninger: 2,4 milliarder, svært få vet ikke hva det er engang.
• Fire barnehager ferdig bygget, men ikke åpnet: 400 millioner.
• Konsulentbruk for «modernisering» av Stortinget: 200 millioner.
• Lederutvikling i kriserammede kommuner: 150 millioner.

Milliardene løper – vi kunne fylt et helt budsjett bare med tulleprosjekter.

Er det noen hjemme på Stortinget? Helt mørkt? Alle snakker om «omstilling», men ingen tør å stille om. De prater om «effektivisiering», men ingen vil effektivisere sin egen etat.

Vi i Pensjonistpartiet har mast om dette i årevis: Offentlig sektor må granskes. Hvor går pengene? Hvorfor bruker vi mye mer enn våre naboer i Sverige og Finland?

Sparegrisen vår er ikke utømmelig. Noen må tørre å si stopp, begynne å lede, ikke bare å bruke. Det må prioriteres, ikke kun fordeles.

For akkurat nå er spørsmålet ganske enkelt: Hvor er de ansvarlige? Ap er de første som bør ta tak. Men så kalte styringspartier som Høyre, KrF, FrP og Sp, sammen har disse flertall. På tide å si fra.

Det må settes krav, og det må gjøres nå.

– Det er vi som har tabbet oss ut, og da er det vårt ansvar å gjøre noe med det

– Tillit tar lang tid å bygge opp, men kort tid å rive ned