Kom mai du skjønne milde?

Hvert år på denne tida dukker det samme memet opp i feeden min på sosiale medier. Det viser et bilde av en glad liten ugle som sitter på ei grønn grein, badet i sollys. Teksten på bildet proklamerer «Det er vår!» Like under følger et nytt bilde av den samme ugla på den samme greina, men denne gangen i et voldsomt snøvær, med bildeteksten «Men hva faen?»

Selv jeg, som har en yrkesmessig forpliktelse til ikke å drive og rope på fanden i tide og utide, ler godt av dette memet. Det handler naturligvis om gjenkjennelse. Hver eneste vår er jo akkurat sånn her på fjellet. Etter et par dager med varme i været, tror vi at nå, nå har vi lagt vinteren bak oss. Optimismen stiger, snøfreseren rulles inn i garasjen og sommerdekkene kommer på bilen. Neste morgen ligger det tretti centimeter nysnø på bakken. Det slår liksom ikke feil. Selv langt ut i juni kan vi oppdatere Facebook med julestemning.

Da jeg var barn, syntes jeg mai var den fineste måneden i året. I løpet av to uker feiret vi først nasjonaldagen og så min egen bursdag, to av de tre fineste dagene på kalenderen. Men gleden over mai handlet om mer enn det. For oss et stykke oppå den nordlige halvkule, er mai den måneden da sola og varmen endelig fester grepet igjen og verden rundt oss eksploderer i liv av alle slag. I Japan, der jeg tilbrakte store deler av oppveksten min, er mai en særdeles behagelig måned, varm og fin, og med lite nedbør sammenlignet med regntida i juni og juli. Denne mai-opplevelsen bar jeg med meg også da jeg ble eldre, og ikke engang økende eksamenspress kunne utfordre den grunnleggende godfølelsen.