– Det som nå er i ferd med å skje, er feil, Helse Midt-Norge

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Adressa har laget to gode reportasjer knyttet til at Unicare Røros mister sitt rehabiliteringstilbud til kreftpasienter. Jeg håper sentrale politikere leser disse – og særlig pasienthistorien til Anniken Fonn Nyeng i Adressa 25. januar. At Helse Midt-Norge (HMN) leser Adressa, tar jeg som en selvfølge. Likevel ser jeg ikke at denne historien, eller de utallige tilbakemeldingene fra kreftpasienter og fagmiljøer, har påvirket deres argumentasjon.

Det som nå er i ferd med å skje, er feil, HMN. Med all respekt for institusjonene som skal overta Unicare Røros sin rolle i regional og nasjonal kreftrehabilitering, vet jeg av erfaring at det tar mange år å bygge opp tilsvarende kompetanse. I en tid der antall kreftpasienter øker, har vi ikke tid til dette. Det er heller ikke slik at alle «klarer alt selv» etter tøff kreftbehandling. «Dag med overnatting» kan ikke erstatte døgnplasser. Effekten av denne modellen vil redusere likepersonseffekten, og mer reising vil føre til at pasienter som sliter med fatigue, blir enda mer utmattet – slik Fonn Nyeng så godt beskriver.

– Vi mangler fortsatt noen stemmer for å redde tilbudet på Røros

La oss være ærlige, HMN, og si at modellen «dag med overnatting» er innført for å spare penger, blant annet som følge av utgiftene til Helseplattformen, og uten at man har lyttet til fagpersoners råd eller pasienters erfaringer. Jeg kjøper ikke HMNs argumenter, og de er uansett ikke godt faglig begrunnet. Ville det ikke også vært naturlig å evaluere eksisterende modell i samarbeid med pasientorganisasjoner og fagmiljøer før man gjør så drastiske endringer?

SV og Sp leser tydeligvis Adressa. De arbeider for å få flertall for å be regjeringen instruere Helse Sør-Øst og Helse Midt-Norge om å annullere anbudsrunden for rehabiliteringsanskaffelser inntil man har gjennomført en grundigere gjennomgang av hele rehabiliteringsfeltet. Tiltredes!

Dette handler ikke bare om Unicare Røros, men om at mange institusjoner i landet legges ned fordi de ikke får videreført sine tilbud etter anbudsrunder der økonomi vektes sterkere enn kompetanse. Da er det ikke nødvendigvis de beste som vinner fram. Hvorfor har HMN vektet økonomi sterkere enn Helse Sør-Øst – 70/30 kontra 60/40? Forklaringen er åpenbar: de må spare. Men det skal faktisk foreligge saklige grunner for å kunne gjøre dette.. Er HMN sine økonomiske utfordringer på grunn av Helseplattformen en legitim grunn?

Tror HMN virkelig at man styrker faglige tilbud ved å tildele institusjoner diagnosegrupper de ikke har erfaring med, eller ved at de må håndtere mange ulike diagnosegrupper for å overleve økonomisk? Dette handler om respekt for faget, HMN.

I årene jeg jobbet på Unicare Røros, opplevde jeg at man levde på nåde fra HMN, fordi man ofte i desember ikke visste om man hadde drift året etter. At man nå vil se på modeller som gir større forutsigbarhet for private rehabiliteringsinstitusjoner, er på høy tid. Dette er institusjoner HMN er helt avhengige av for å ivareta sitt «sørge-for-ansvar». Med dagens kommuneøkonomi er det utopisk å tro at alle kommuner i Midt-Norge kan overta dette ansvaret, selv om det for en tid tilbake var et ønske fra HMN – også av økonomiske hensyn.

Vil Arbeiderpartiet ta ansvar?

Jeg vil følge nøye med på hvilke partier som ikke vil støtte SV og Sp sitt forslag. Disse partiene tar tydeligvis ikke Riksrevisjonens knusende kritikk av rehabiliteringsfeltet på alvor. Hvorfor avventer de da ikke regjeringens opptrappingsplan for rehabilitering eller Helsereformutvalgets anbefalinger, som kommer til høsten?

Jeg har etter hvert forstått at faglige argumenter ikke når fram. Det er økonomi som teller. Vel – les Anniken Fonn Nyeng sin historie, og tenk på at når en 33 år gammel kvinne ikke blir ufør, men kommer tilbake i jobb, har samfunnet spart rundt 20 millioner kroner. Da må denne diskusjonen løftes ut av HMNs økonomibaserte prioriteringer, og man må begynne å forstå den reelle betydningen av rehabilitering både overordnet samfunnsøkonomisk,,og ikke minst i forhold til livskvalitet

– Sånn ska det da itj vårrå

«Vår helse 2030» – Norges nasjonale helseplan mot 2030 – er nylig lagt fram. Et av målene er en mer sammenhengende helse- og omsorgstjeneste. Intensjonene er gode, men ikke glem rehabiliteringens betydning i denne sammenhengen. Vi tilbyr i Norge medisinsk behandling i toppklasse, men det hjelper lite å ha en firefelts motorvei dersom den ender blindt fordi vi mangler broen som skal hjelpe pasientene over til et liv med mening, til tross for seneffekter og redusert livskvalitet.

I den sammenhengen hjelper det ikke å rive broer som har vist seg å stå stødig – enten det er Kastvollen, Røros eller mange andre. Brems nå, før det er for sent.