Hvem skaper egentlig naturkrise?

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Statsforvaltninga uttrykker sterk bekymring for menneskelige inngrep i naturen i Norge. Men den akkurat like menneskeskapte ideologien som styrer selve forvaltningsnivået og leverer premissene til Stortinget, går klar av søkelyset. Er det bare fysiske inngrep som truer naturverdier, eller kan også et ensporet syn på samspillet mellom samfunn og natur bli en trussel mot naturens egen dynamikk?

Et økosystem er ikke demokratisk. De best tilpassede artene dominerer, og naturen utvikler seg gjennom bruk, forstyrrelser og tilpasning. Tusenvis av år med menneskelig aktivitet har vært en del av denne utviklinga. Å legge til grunn at mennesket er en «fremmed påvirkning» i norske økosystemer, er i seg selv en historieløs grunnmur for miljøforvaltninga, og da bør man vurdere kvaliteten på resten av byggverket. 

Utmarksbeite er ett eksempel. Dette er en av de mest klimavennlige formene for matproduksjon vi har. I tillegg til klimariktig produksjon, gir det god dyrevelferd og frigjør jordarealer til annen matproduksjon. Samtidig dokumenterer både Rødlista og artsforskninga at en stor andel av landets truede arter er avhengige nettopp av husdyrholdet og beite. I Europa er Norge blant de siste landene som fortsatt har rester av denne kulturen med tilhørende artsmangfold, i aktiv bruk. Det innebærer et internasjonalt ansvar som er tillagt minimal vekt i norsk natur- og miljøforvaltning.

 Mer enn 40 prosent av artene som regnes som utdødde siden året 1800 skyldes nettopp endret husdyrhold. Allikevel må beitebruken kategorisk vike for rovdyrarter, som på sin side finnes i stor utstrekning om man ser verden under ett. Staten har kjøpt og lagt ned beitebruk av hensyn til forekomster av rovdyr. Dette attpåtil i en situasjon da bærekraft, klima, selvforsyning og beredskap burde veie blytungt. Særlig da det samtidig går på direkte bekostning av nettopp de naturtypene og artene som er mest utsatt, og som mest sannsynlig utgjør en rekke ansvarsarter for Norge. Dette indikerer et forvaltningsregime der subjektive kulturelle forestillinger om «vill natur» trumfer samfunns-økologiske realiteter.

Det samme gjelder kraftforbruket og hensynet til klima. Norge har i dag totalt om lag 50 prosent fossilt energiforbruk. Det gjør oss litt «flinkere» i klimakampen enn land vi betrakter som verstinger og som ligger på 80 prosent fossilt. Og vi har lagt bak oss de tre varmeste årene i verdenshistorien. I løpet av fem år mellom de siste evalueringene har antallet norske arter som trues av klimaendringer mer enn doblet seg. Vi som jobber med natur til daglig ser endringene. Til tross for dette får den fossilstyrte klimautviklinga bemerkelsesverdig liten plass i praktiske avveininger rundt norsk naturforvaltning. 

Alle er enige om at bruk av fornybare ressurser er den eneste løsninga, men det forutsetter at man aksepterer at naturens kretsløp faktisk brukes. De færreste byråkrater ser oljeproduksjon eller klimaskader fra kontorvinduet, og det gjør det fossile energiforbruket behagelig lite merkbart. Derimot blir synlige energitiltak som vind-, vann- og solkraft ofte omtalt som ytterst problematisk for naturmangfoldet. Til tross for at dette er blant de mest effektive virkemidlene mot en klimautvikling som på sikt er en gigantisk trussel mot artene, økosystemene og landskapene. 

Vår boreale skog er et tredje eksempel. Den er av verdens viktigste karbonlagre, men den er ikke statisk. En utvokst skog som ikke hogges og stelles, binder lite ny karbon. Tømmeret er «støvsugerposen» i skogens klimasystem og må skiftes for å sikre maksimal karbonbinding. Å verne store skogarealer er derfor ikke et klimabidrag, men en reduksjon av karbonopptaket. Stortinget har vedtatt at 10 prosent av skogen skal vernes. Det er en politisk beslutning, men nivået har ingen miljøfaglig forankring. De ressursene som skal dekke material- og energibehov med redusert hogst er ikke en del av regnestykket. 

Er det beiting, skogsdrift, energiproduksjon eller annen bruk av natur som skaper naturkrise? Altså modernisert og miljøtilpasset høsting som har vært integrert i norske økosystemer i hundrevis av år? Eller kan det være en forvaltning som i økende grad bygger på et følelsespreget svermerisk ideal om «urørt natur» fri for mennesker, løsrevet fra både samfunnsutvikling, økologiske mekanismer og klimarealitet? Satt på spissen kan argumentasjonen ofte sammenliknes med å høre myntsamlere foredra om samfunnsøkonomi. Engasjementet er ekte, men kompetansen er fragmentert og undergraver helheten. En tilsynelatende faglig modell som forsvarer passivitet i en brytningstid for både norsk økonomi, klima og sikkerhet.

Den ensidige tanken om klassisk «vern mot mennesker» som miljøtiltak ble skrotet av FN på starten av 1990 tallet, og ble avløst av doktrinen om «bærekraftig bruk». Konklusjonen var nemlig at ensidig vern ikke kan bevare miljøverdiene med en verdensbefolkning i vekst. Natur må brukes, men bærekraftig, for å bevare naturverdiene. Kommisjonen var for øvrig ledet at Gro Harlem Brundtland. Derfor er det et paradoks at akkurat Norge, som nærmest opphavslandet til begrepet «bærekraft», notorisk søker framtidas løsninger på historiens skraphaug.

Det sentrale spørsmålet nå burde være hvilken bruk av naturen som over tid, og samlet sett, reduserer karbonutslipp maksimalt og samtidig gjør naturen robust i møte med klimaendringene. Ikke som i dag da hellige «sannheter» og opptransformerte narrativer brukes som behagelig forklaring på manglende innsats. Og der premissene fra lojale meningsfeller i samme ekkokammer behandles som udiskutable sannheter, mens lang erfaringsbasert kunnskap diskvalifiseres som «støy» eller «kommersielle særinteresser».