– I år vil jeg heller skrive litt om allesjelersdag

På søndag er det allehelgenssøndag. Allehelgen feires i Den norske kirke den første søndagen i november. Kvelden før kalles fra gammelt av allehelgensaften. På engelsk heter denne dagen «All Hallow’s Eve». I nyere tid er den mer kjent som Halloween.

Jeg har skrevet om forholdet mellom allehelgensaften og Halloween i denne spalten tidligere. Nå kan det jo hende at ikke alle har Fjell-Ljom fra 2. november 2017 liggende lenger. Da er det bare å søke opp bloggen min «Haralds strøtanker», skrive inn «Halloween» i søkefeltet der og lese seg opp på hva det nå var jeg sa den gang da. Kortversjonen kommer her: Halloween er både gøy og meningsfylt.

I år vil jeg heller skrive litt om allesjelersdag, altså dagen som følger etter allehelgensdagen. For å sitere fra den allerede nevnte teksten om Halloween:

«Det finnes mange flere helgener enn det finnes dager i året. Derfor feires allehelgensdag som en slags «oppsamlingsfest» hvor kirka hedrer alle sine forbilder på troens og livets område. Dagen etter heter allesjelersdag. Dette er en dag for å minnes alle de vi er glade i som nå er døde, uansett om de kan regnes som forbilder for alle andre eller ikke. Det er en dag for sorg og savn og ettertanke, for lystenning og navnelesning og minnemarkeringer. I Den norske kirke har allehelgensdag og allesjelersdag på mange måter smeltet sammen i en og samme merkedag.»

Det siste er også en beskrivelse av hvordan dagen markeres lokalt hos oss. I katolsk tradisjon har en gjerne holdt fast på å feire slike merkedager på bestemte datoer – allehelgensaften er 31. oktober (jamfør Halloween), allehelgensdag 1. november og allesjelersdag 2. november – men i den protestantiske statsreligions-tradisjonen samlet en så langt mulig ting på søndager i stedet. I Røros kirke har markeringen av allehelgensdag vært litt til og fra, mens allesjelersdag – den dagen som også kalles minnedag i den kirkelige årskalenderen – har overtatt mer og mer. Nå feirer vi årlige minnegudstjenester i Brekken kirke, Hitterdal kapell og Glåmos kirke på allehelgenssøndag. I år skjer disse markeringene henholdsvis klokka 16, 18 og 20 i de tre nevnte kirkene.

På Røros, derimot, er det ikke egen minnedagsmarkering denne søndagen. Røros sokn har i stedet holdt fast på en annen skikk, nemlig minnegudstjeneste på nyttårsaften eller romjulssøndag. Det er en godt innarbeidet tradisjon, som det også er mye godt å si om.

Det siste halvåret har jeg holdt på med et lite sideprosjekt i ledige stunder. Jeg har gravd litt i historien til Røros kapell. I løpet av dette arbeidet har jeg kommet over en interessant lokal kirkehistorisk opplysning: Det var sokneprest Rolf Hesselberg som innførte tradisjonen med minnegudstjeneste i Røros menighet. Det skjedde første gang på årets siste dag i 1967. Denne første minnegudstjenesten ble holdt nettopp i Røros kapell, som var innviet noen få år før, i 1962. Noe av tanken med å holde en slik minnemarkering der, var nok å bidra til å styrke kapellet som det foretrukne stedet for markeringer for sorg og savn for rørosinger flest. Det tok nemlig noe tid å innarbeide dette nybygget og flytte gravferdene dit fra Røros kirke.

Når alt dette er sagt, må vi si det viktigste til slutt: Det er en god ting å minnes de vi er glade i og som ikke lenger er blant oss. Vi skylder dem mye. Uten genene de gav oss og oppdragelsen de oppfostret oss med, uten alt de lærte oss og alle de gode øyeblikkene de delte med oss, ville vi ikke vært de vi er. I jødisk tradisjon heter det at et menneske dør to ganger, den første gangen når hjertet slutter å slå, og den andre gangen når navnet nevnes for siste gang. La oss nevne deres navn, og la oss holde flammen deres tent.

Vi kan si med Paulus: Kjærligheten faller aldri bort.

Og vi kan synge med Svein Ellingsen: Ingen er glemt av Gud.