Gull av gråstein?

Jacob Sollie er den foreløpig siste i en lang rekke av gruveslusker fra vår region. Når Gruve 7 på Svalbard nå har stengt, er det også slutten på en viktig del av norsk industrihistorie. 

Både i Røros og Holtålen er lokalsamfunnene i stor grad bygd på nettopp gruvedrifta og århundrer med blodslit under bakken.

Selv om det skjer nye ting på gruvefronten med leting både rundt om i landet og her på fjellet, er det ingen konkret gruvedrift ennå. Foreløpig er slutten på Gruve 7 og Store Norske også et endelig punktum for en lang æra.

Vi har fremdeles industri, men ikke av den typen som skapte rørossamfunnet og var kjernen i lokalsamfunnet ved siden av gårdsdrifta. Vi sliter med verdiskapning i begge kommunene våre, og som den unge gruvekaren fra Ålen påpeker; behovet for mineraler forsvinner ikke sjøl om vi erklærer det som lite miljøvennlig. – Skal vi ha moderne biler og fly, må vi ha kull for å lage dem. Det er ikke tvil om at verden skriker etter mineraler og bergarter, påpeker gruveslusken. Gruvedrift og konsekvensene av den både for natur, miljø, reindrift og hav er omstridt. De aspektene kan ingen bestride. 

Samtidig har ingen næring kunnet erstatte den hoveddrivkrafta som gruvedrifta var for begge kommunene. Alt vi har og alt vi er, er tuftet på karer som tilbrakte store deler av livet under jorda, i jakt på gull i andre former og farger. Kvinner gjorde det mulig ved å drive gård og ta ansvar for hus og hjem.

Den største verdiskapinga i lokalsamfunnet i dag skjer gjennom turisme og reiseliv. Det meste tuftet på flere hundre års gruvedrift. Ei nedlagt næring hvis kulturminner har fått verdensarvstatus. De mange tilreisende som kommer i disse dager, viser at det er mulig å lage gull av gråstein ved å tenke nytt. 

Denne uka er det siste papiravis før sommeren, og den kommer ekstra fyldig. Nyt den i godværet med en god kopp kaffe! God sommer!