I går lo vi. I dag leter jeg etter de spredte levningene av mine kjære

Vi advarer mot sterke inntrykk i tekst og bilder.

Fjell-Ljom velger å gi plass til Mohammed og hans opplevelser av krigen i Gaza til tross for at vi er lokalavis for Røros og Holtålen. Dette gjør vi fordi vi mener det er vår plikt til å bidra til å spre informasjon om situasjonen på Gaza, og forholdene innbyggerne lever under. 

Torsdag 24. april, klokken 09.00

Jeg våknet av lyden av to raketter. Eksplosjonen var massiv – skremmende nær. Hele stedet ristet rundt meg, og hjertet mitt skrek før menneskene på gaten gjorde det. Alle løp mot markedet – de hadde bombet politistasjonen der.

«Politistasjonen? Det er der Zaher jobber. Mannen til søsteren min.»

Men han er ikke ansatt på stasjonen, han er regnskapsfører i butikken rett over gaten, knapt ti meter unna.

Jeg grep mobilen umiddelbart. Hjertet mitt slo raskere enn de skjelvende fingrene mine kunne taste. Jeg klarte knapt å puste mellom hver ringelyd.

«Vil han svare? Er han i live?»

Han svarte til slutt. men stemmen hans var ødelagt, gråtende, og han klarte bare å si én setning:

– Ihab er drept, Mohammad.

Han gjentok det: – Ihab er drept, Mohammad.

Jeg la på uten å tenke, tok på skoene og løp.

Jeg løp uten å stoppe, presset meg gjennom mengden, kjempet for å komme frem til ham. Hjertet mitt hamret som krigstrommer, svetten rant. Jeg hadde aldri følt en slik frykt før.

Ruinene fylte gaten, tykk røyk kvalte luften. Jeg dekket til nesen med skjortekanten og fortsatte å bevege meg.

Kropper var overalt.

Den første drepte jeg så hadde på seg politiuniform, ansiktet var dekket av blod. Jeg kjente ham ikke igjen.

Jeg gikk videre, kom til butikkens inngang.

Der, på dørstokken, lå en kropp uten hode. Øynene var borte, beina og høyre arm revet av. Toppen av hodeskallen satt fast i en steinbit, svartbrent etter eksplosjonen.

«Herregud… det er Abdul-Bari, Ihabs yngre bror og kollega.»

Jeg snudde meg i sjokk, ute av stand til å forstå hva jeg så.

Jeg tok to skritt til, og i det fjerne så jeg et halshugget hode. Hjernen var sølt utover og øynene sto ut av øyehulene. Det så kjent ut, men jeg klarte ikke å gjenkjenne det.

Jeg så bort igjen og så en kropp halvveis begravet under et bord, dekket av støv og rusk.

Jeg gikk nærmere.

Det var Ihab.

En granatsplint hadde truffet ham midt i hodet og drept ham momentant.

Jeg ropte navnet hans og brøt ut i gråt. Jeg klarte bare å gjenta ett spørsmål:

– Hvor er Zaher?

Jeg visste han levde – jeg hadde jo hørt stemmen hans. Men jeg hadde ikke sett ham.

«Blør han? Har han det bra? Har han mistet lemmer? Hadde han smerter da han ringte meg?»

Tusener av tanker raste gjennom hodet mitt, og hjertet mitt var nær ved å eksplodere.

Noen sa: – Ikke bekymre deg, Zaher har det bra.

«Men hvor er han?»

Zaher er ikke bare en svoger. Han er storebroren som moren min aldri fødte. Min kamerat i krig og lidelse. Den som står meg nærmest.

Noen sa brødrene hans hadde ført ham ut fra et av smugene. Jeg løp i den retningen, øynene søkte overalt.

Og så fikk jeg øye på ham.

Han sjanglet, støttet av to menn. Klærne hans var revet i stykker, kroppen dekket av støv, og det var blodflekker på skjorten hans.

Jeg løp til ham, holdt ham tett, tok på kroppen hans for å sjekke at han var i god behold.

Tårene hans rant stille, blandet med krigsstøvet som skjulte ansiktstrekkene hans.

Han var knust, stirret tomt på scenen som om han ikke kunne tro at han fortsatt var i live.

Og plutselig brøt han sammen igjen og gjentok bare én ting:

– Ihab er drept. Ihab er drept.

Ihab var ikke bare en venn. Han var gift med kusinen min – nygift. Det var knapt to uker siden bryllupet.

Jeg tok Zaher med til teltet. Satt ham i en stol, tok av de skitne klærne, vasket ansiktet og hendene hans, la ham ned på sengen.

Han sovnet gråtende.

Jeg satt igjen med en kopp te i hånden – men hånden skalv, og tankene mine var et annet sted.

«Hva om jeg hadde mistet Zaher?

Er det plass i hjertet mitt for enda en sorg?

Kan jeg tåle noe mer?

Har jeg ikke fått nok?»

Jeg tenkte på Ihab og begynte å gråte igjen.

«Er han virkelig borte? Og Abdul-Bari?»

Vi var alle sammen i går, på samme sted hvor de ble drept.

Vi lo og snakket. Ihab fortalte meg om tidlig ekteskap, om ambisjonene sine, om drømmene sine for livet.

Han var lykkelig.

Telefonen ringte. Det var fetteren min.

Han sa: – Politimannen du så død. Det var Alaa, sønnen til fetteren til faren min.

Samtalen ble avsluttet, og før jeg rakk å trekke pusten, traff en ny rakett.

Denne gangen bare 200 meter unna.

Målet: En boligblokk med fordrevne familier – inkludert onkelen min, som nylig hadde leid en leilighet der.

Jeg løp til ham, beina bar meg knapt. Tankene var tåkete, hjertet knust.

Da jeg kom frem, var situasjonen verre enn den forrige.

Kropper overalt. De fleste av dem barn.

Jeg så en fem år gammel jente. Kroppen var delt i to.

Den fire etasjer høye bygningen hadde kollapset fullstendig.

Den falt over alle som var inni.

Under den lå en liten butikk og en klesbutikk.

Gaten var full av mennesker, barn som gråt og skrek i frykt.

Det jeg så der kan ikke beskrives.

Jeg ville skrive mer om denne massakren. Men jeg har ikke krefter igjen.

Hvert ord jeg skriver åpner et nytt sår, og hvert minne får meg til å skjelve.

Hendene mine klarer ikke skrive meg. Og hjertet mitt er tyngre enn det kan bære.

Jeg vil bare spørre:

Hvor er verden?

Hva gjorde barna for å fortjene dette?

Hva gjorde kvinnene?

Har vi ikke lidd nok?

Hvor lenge skal vi fortsette å leve i dette marerittet, og med denne endeløse døden?