Kjære natur, kan du vente litt?

NATURINNGREP: Et grustak i Røros. Området i 1963, til venstre, og 2022, til høyre. Selv om grustaket blir tilbakeført når driften avsluttes, er dette areal naturen trenger, og den trenger plassen nå.
NATURINNGREP: Et grustak i Røros. Området i 1963, til venstre, og 2022, til høyre. Selv om grustaket blir tilbakeført når driften avsluttes, er dette areal naturen trenger, og den trenger plassen nå.
Publisert

Kjære natur, vi vet du trenger plass, men kan du vente til vi er ferdige med å bruke deg? Vi lover å restaurere før vi leverer tilbake – i hvert fall litt.

Denne uka har vi fått en ny påminnelse om at vi alle bidrar til naturødeleggelser. I flere bildeserier viser vi hvordan naturen i Røros og Holtålen spises opp av oss som bor her. Vi forsyner oss, bit for bit, av plassen der planter og dyr skal være. Kvadratmeter for kvadratmeter forsvinner naturen, i takt med antall arter.

Verden over forsvinner arter i dag 100 til 1000 ganger så fort som normalt. Vi er inne i den sjette masseutryddelsen i planetens historie, og det er vi – menneskene – som er årsaken.

Her hjemme har vi fortsatt mye flott natur, men rørosingen og holtålingen har ingen grunn til å slå seg på brystet av den grunn. Også vi tar ett mål til huset, ett mål til hytta, noen kvadratmeter til annekset og garasjen. En hall til lokalsamfunnet, et grustak og et hyttefelt. En kraftstasjon, ei kraftledning og en trafostasjon. Ett inngrep om gangen reduseres naturen til små lommer.

Noen mener enkelte inngrep kan forsvares bedre enn andre. Er et grustak bedre enn et hyttefelt fordi vi har lagt en plan der naturinngrepet skal dekkes over om noen år? Det høres ikke rett ut. Kan vi sette naturen på vent? «Kjære natur, du kan få tilbake plassen om et par år, men akkurat nå må du finne hjem og mat et annet sted.»

Den gode nyheten er at naturen vil overleve. Det skal ikke mer til enn en alkove med bakterier på havets bunn og noen milliarder år, så er planeten full av liv igjen. Men vi forsvinner. Menneskeheten forsvinner.

Vil vi ikke det, må vi redusere egen grådighet og nøye oss med litt mindre. Det vil våre barn, barnebarn og barnebarns barn takke oss for. For naturen er paradoksal: Hver god gjerning og hvert gode tiltak som krever plass, har sin pris. En pris naturen legger ut for og som våre barnebarn må betale for.

Powered by Labrador CMS