Norge trenger arbeidskraft

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Nikolai Astrup fra Høyre sier at «folk må ta seg sammen» når det gjelder sykemeldinger. Det er en unyansert og lite verdig måte å omtale folk på – mange sliter reelt og trenger støtte, ikke pekefingre.

Han peker på et problem som er reelt. Norge har ikke råd til at arbeidsføre mennesker står utenfor arbeidslivet. Pensjonistpartiet mener at vi må gjøre mer enn å «ta oss sammen» – vi må ta ansvar. Vi trenger at de som faktisk er friske og arbeidsføre, kommer seg ut i jobb. Det gjelder folk i alle aldre, også mange godt voksne – for eksempel 66-åringer – som fortsatt har både helse og erfaring til å bidra. I stedet for å bli skjøvet ut, bør de løftes frem som en ressurs i arbeidslivet. 

Det er god økonomi, men enda viktigere: det er god samfunnsbygging. Samtidig ser vi at mange nyankomne til landet ikke behersker norsk godt nok til å komme i arbeid. Det er uholdbart. Språkopplæring må stilles som et krav – ikke som et tilbud. Uten norsk språk står de utenfor både jobb, fellesskap og ansvar. Skal man bo i Norge, må man også bidra til Norge. Det handler ikke om hudfarge eller religion – det handler om felles innsats for fellesskapet. Dette er god integreringspolitikk – og god velferdspolitikk. 

For hver person vi får inn i arbeid, minker de sosiale utgiftene og skatteinntektene øker. Da kan flere få muligheten til å eie sin egen bolig, få lån og stå på egne bein. Da får vi råd til å ta vare på dem som faktisk er syke og eldre – de som har jobbet et langt liv og fortjener trygghet og respekt. 

Pensjonistpartiet vil bygge et samfunn hvor flere bidrar – og hvor alle, også eldre, får muligheten til å delta så lenge de ønsker og kan. Vi må stille krav – ja. Men med verdighet. Ikke fordømmelse. Det er slik vi bygger en velferdsstat som varer – for både unge og eldre, for nyankomne og for dem som har vært med og bygget landet.