Livsvilje:

– Ingen skal ha det så vanskelig at døden blir eneste utvei

MENTAL HELSE UNGDOM: regionsekretær i Mental Helse Ungdom i Innlandet, Ida Johanna Aaraas.

Foto: Privat

Det fastslår fersk regionsekretær i Mental Helse Ungdom i Innlandet, Ida Johanna Aaraas. Hun ønsker seg en samfunnsdugnad for unges psykiske helse, og mot utenforskap.

Morten Haugseggen Journalist

Publisert mandag 16. september 2024 - 19:28

Livsvilje er et samarbeid mellom Fjell-Ljom, Tynsetingen og Alvdal midt i væla, og vi har fått støtte fra Stiftelsen Fritt Ord for å gjennomføre prosjektet. Alle artikler, videoer og podkaster vi lager til dette prosjektet blir liggende åpent og fritt tilgjengelig for alle, under prosjektsiden for Livsvilje.

Det er bare snaue to uker siden sosionomen hadde sin første arbeidsdag, i en stilling som er helt unik i landet. 26-åringen har jobbet med psykisk helse i eget firma i sju år og er nyutdannet sosionom med et ekstra varmt hjerte for unges mentale helse. Allerede har hun reist land og strand rundt til skoler for å snakke om nettopp det temaet.

Les alle Livsvilje-sakene her!

– Vi er et fylke som sliter litt med unges psykiske helse. Mange kjenner på ensomhet, og syns det er vanskelig å finne tilhørighet. Noen strever med mildere ting som selvtillit og selvfølelse, mens andre strever med angst, depresjon og selvmordstanker. Ved å besøke skolene, treffer man hele spekteret, sier Aaraas, og understreker at vi også må snakke om psykisk helse på en annen måte.

Hackathon i Alvdal

– Det er jo mange som tror at psykisk helse kun er for de som er psykisk syke. Det er det jo absolutt ikke. Det å få til en fin måte å snakke om temaet på, på en trygg og ivaretakende måte, og spre litt kunnskap og bryte litt det tabue og stigmaet, det syns jeg er veldig viktig, sier sosionomen, som blant annet skal til Storsteigen på Alvdal i slutten av september på et hackathon, en idemyldring for ungdom om nettopp temaet psykisk helse og ensomhet. Da skal de sjøl få komme opp med forslagene om hvilke tiltak som trengs i området de bor, og hva de sjøl kan gjøre for å bedre situasjonen.

– Det har jo aldri vært lettere enn i dag å være sosial. Den erfaringen som jeg har gjort meg med å snakke med en del ungdom om det temaet, at det er mange som sier at ja, det er lett å sende noen en snap og spørre om de vil henge, men samtidig er det også mye lettere å se “oi, der var det en fest jeg ikke var invitert på”, “der var det en guttetur hvor alle legger ut hvor fint og gøy de har det, og jeg ble ikke invitert.” Det er kanskje lettere å sammenligne seg med andre, og også at det er så tilgjengelig, den informasjonen om hva alle driver på med, sier Aaraas.

Ikke siste utvei

– Man får gjerne presentert et glansbilde av hvor fint og flott andre har det, og så sammenligner man seg med det. Det hever terskelen for å kjenne på utenforskap og kanskje for å spørre noen om noen vil være med og finne på et eller annet. Det var en fest tidligere også, men da fikk man høre om det seinere, eller kanskje ikke i det hele tatt. Nå oppdaterer alle alt hele tida. Sosiale medier kan være et fantastisk verktøy for å være sosial og ha det fint sammen, men så kan det dessverre også brukes til det motsatte, understreker sosionomen.

Mental Helse Ungdom driver en hjelpechat, i tillegg til at organisasjonen Mental Helse, som ikke er direkte beslektet, har en hjelpetelefon. Fokuset for Mental Helse Ungdom, er barn og unge opp til 36 år, hvor visjonen er at barn og unge skal ha den beste psykiske helsen.

– Vi har en slogan som sier at det er ingen som skal ha det så vanskelig at døden blir eneste utvei. Og det syns jeg er veldig, veldig fin, sier Aaraas, som ønsker seg en samfunnsdugnad for unges mentale helse. Annethver dag tar et ungt menneske livet sitt, og gjennomsnittlig ventetid for hjelp i helsevesenet, er 55 dager. Et av hovedfokuset Aaraas vil ha, er å ut og snakke med folk, og møte barn og unge på skolene. Hun er den første i landet som har fått en slik stilling.

Veien blir til

– Jeg starter helt fra scratch og må prøve å finne litt veien mens jeg går. Mitt store mål er å være innom så mange skoler, ungdomsskoler, videregående og høyskoler som overhodet mulig, for å være synlig og snakke om psykisk helse. Jeg vil være der det skjer, få kontakt med ungdom og høre hvordan de har det. Hva trenger de av tilbud? Hvordan kan jeg bidra inn i det? Og snakke om lokallag og medlemskap og generelt om psykisk helse, forteller hun. Psykisk helse har blitt et tema det har blitt enklere å snakke om. Da Aaraas begynte å holde foredrag for sju år siden, var psykisk helse et hysj-hysj-tema.

– Nå ser vi jo at psykisk helse er overalt, heldigvis. I noen grupper, noen skoler, noen vennegjenger, i lokalsamfunn, så er psykisk helse kjempefint og åpent å snakke om, og folk tør å dele. Og så tror jeg at det er altfor mange steder hvor det ikke er helt akseptabelt å snakke om psykisk helse, og der det fortsatt er vanskelig. Det handler om å ha verktøyene for å kunne snakke om ting som er vanskelig, og ha ord for hvordan gjør man det, og ikke minst hvordan møter jeg et menneske som er åpen, sier Aaraas. Svaret på hvordan det kan bli bedre, er todelt, mener hun.

Gjøre temaet stort

– Man blir mer robust til å klare å stå i ting som blir vanskelig dersom man har en del verktøy til hvordan man skal tørre å åpne seg og snakke om følelser. Så er det det som må gjøres på systemnivå, med hvilke muligheter og tilbud det er i det lokalsamfunnet man lever i. Det jeg kan bidra med i denne stillingen, som jeg ønsker å gjøre, er å ta det psykiske helse-temaet og gjøre det så stort som mulig. Jo flere som snakker om det, jo flere arrangementer vi har om det, jo flere foredrag vi får holdt, jo flere møteplasser vi klarer å skape, jo bedre er det, tenker jeg, forteller Aaraas, og vedgår at det er et stort og hårete mål.

– Samtidig, når det er så vanvittig viktig tema som dette, så kan man ikke gå stille i dørene. Vi er nødt til å virkelig slå på stortromma og gå hardt ut og si at dette her er så viktig, og vi skal gjøre alt vi kan for å få dette til. Det er vanvittig mange lokale aktører som kommer til å være kjempeviktig å få med på laget for dette her. Det skal ikke bare være ungdommen selv som må stå der og tørre å si noe. Jeg vil ha en samfunnsdugnad på plass, konstaterer hun, og sier alle skal være med for å se hvordan vi kan gjøre Innlandet til det beste fylket på psykisk helse for barn og unge.

Krevende jobb

At det blir krevende og en enorm jobb, er hun klar på. Samtidig er det drømmejobben, det hun brenner aller mest for.

– Men det er klart at dette er et prosjekt som kommer til å kreve masse. Både av meg, men ikke minst at de jeg kontakter og de jeg møter, er villige til å møte meg på halvveien og jobbe sammen med meg. Jeg får gjøre så godt jeg kan. Jeg får ikke gjort noe mer enn det. Og så får jeg bare håpe at folk har lyst til å møte meg på halvveien og være med på den samfunnsdugnaden som jeg driver og skal sette i gang.

Omsider begynner også samfunnet og myndighetene å våkne og se behovet for en innsats for unges psykiske helse.

– Jeg tror at det har vært ligget og ulmet. Det har vært vanvittig mange dyktige mennesker i ulike organisasjoner og ulike politiske partier, som har hatt dette som fokus. Det har vært mye viktig jobb som har blitt gjort, men jeg tror absolutt at i hvert fall for Innlandet sin del, at ballen har begynt å rulle, ikke minst med at denne prosjektstillingen er på plass. Jeg tror det kan være en fantastisk fin start på noe skikkelig fint, Det å jobbe med håp, det er det viktigste jeg skal gjøre. At det kan bli bedre. At det er mulig å bli bedre. Jeg er et levende eksempel på at man kan tenke at det er helt mørkt, og det er ikke noe håp, og det håpet er det første jeg skal ut og dele.

Trenger du å snakke med noen?

Dersom har behov for å snakke med noen etter å ha lest denne saken, finnes det flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning: