Nytt år og nye muligheter – for ansvarspulverisering

Som journalist har det de siste årene blitt vanskelig å holde personer til ansvar, spesielt innenfor forvaltninga. Det virker som ansvarspulveriseringa bare øker med antall direktører og kommunikasjonsfolk som er ansatt for å drive med såkalt «klart språk». Et paradoks det er umulig å ikke se når man prøver få svar i vanskelige saker.

Ansvarspulverisering er et økende samfunnsproblem både i de små sakene i hverdagen, men også i et større samfunnsperspektiv.

I ukas avis skriver vi om beboere på Hovsletta i Ålen der søpla ikke tømmes, brannalarmen er koblet ut og ventilasjonsanlegget støver ned leilighetene. 

Holtålen kommune erkjenner problemet med søppeltømming, men mener det er overdrevet. Renovasjonsselskapet Fias henviser til kommunen, det samme gjør huseier. Samtidig stiller beboerne spørsmål ved hvem som står med ansvaret.

Slike eksempler finnes det mange av i norske kommuner.

Verre er det at samme form for ansvarspulverisering finnes i andre maktnivå i landet. Helseministeren toer hendene over situasjonen med Helseplattformen og mangelen på helsepersonell, spesielt på bygdene.

Finansministeren toer hendene over dyrtida og lar de menneskelige tragediene gå sin gang.

Statsministeren løper og henter håndkle for å toe hendene til Stortinget, som har gitt fra seg mer makt til helsebyråkratene gjennom den nye smittevernloven.

Slik blir det umulig for vanlige folk å nå frem til, eller å se hvem som sitter med ansvaret i saker som angår dem. Enten det dreier seg om helse, økonomi eller til sjuende og sist din personlige frihet.

Når det er umulig å plassere ansvaret i en sak, sier det oss at det ikke er noen som egentlig har styringen. Det forklarer vel egentlig ståa slik den er i dag.