Utsagn som «levende lokalsamfunn» blir en stor politisk floskel

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I flere tusen år har stedet vært utgangspunktet for samfunnsutviklingen. Det var grenda, bygda, småbyen, storbyen, hovedstaden eller landet man søkte å utvikle. Man var opptatt av hva som måtte være der for at folk skulle trives og få tilgang på de varer og tjenester de hadde behov for, i rimelig avstand fra der de bodde. Dette gjaldt både private virksomheter som varehandel og håndverkere, og offentlige virksomheter som skole, politi/lensmann og helsestell. 

Foreslår å legge ned Glåmos skole

Ofte ble det utdelt privilegier for å sikre etablering av ønsket virksomhet, eller at offentlige oppgaver ble ivaretatt på deltid av noen som drev annen relevant virksomhet. Kort sagt, samfunnsutvikling var stedsutvikling. Da samfunnet ble mer komplekst, og nye oppgaver og tjenester skulle ivaretas, ble fremdeles stedets behov det man var opptatt av, slik at innbyggernes behov ble ivaretatt best mulig. Da oppnådde man to ting samtidig. Folk ville trives og slå seg ned på stedet (grenda, bygda, småbyen osv.) og de som ivaretok stedets behov ble selv verdifulle innbyggere på stedet. 

Men så skjedde det noe. Etter 2. verdenskrig skulle landet gjenoppbygges og moderniseres. I 1946 ble Schei-komiteen, oppkalt etter dens leder, fylkesmann Nicolai Schei, nedsatt for å utrede mulige endringer i kommunestrukturen. Schei-komiteen avga flere innstillinger, den første i 1948, og var ferdig med sitt arbeid i 1962. 

Den viktigste konsekvensen av komiteens arbeid var at antall kommuner ble redusert fra 744 til 454. I 1964 ble Glåmos, Brekken og Røros landsogn slått sammen med Røros til Røros kommune. Det nye var at nå hadde man begynt å telle, og antall innbyggere var viktigere for hvilket offentlige tjenester man skulle tilby enn innbyggernes behov. Og man telte for hver sektor og hadde måltall for hva som burde være befolkningsgrunnlaget for hver enkelt tjeneste. 

Sektorene ble viktigere enn stedet. Det førte naturlig nok til sentralisering, og noen grender og småsteder mistet viktige funksjoner og ble lite attraktive for etablering av unge familier. Senere innførte man New Public Management i store deler av det offentlige, og sentraliseringen av tjenester skjøt ytterligere fart. Utsagn som «levende lokalsamfunn» blir en stor politisk floskel når viktige offentlige tilbud som skole og helsetjenester forsvinner til senteret i storkommunen. Er det på tide å gi stedet en renessanse i samfunnsutviklingen?