Det er kunnskapen som gjør maten til et reelt sikkerhetsnett

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Norsk matberedskap krever mer enn lager og råvarer – det handler om kunnskapen som gir ferske råvarer holdbarhet, kvalitet og verdi. Uten folk med fagkompetanse står både produksjon og beredskap svakere.

Norge importerer godt over halvparten av all mat. Krig, ustabile forsyningskjeder og klimaendringer gjør at mange nå ser sårbarheten i et slikt system. Når produksjon, foredling og distribusjon finnes lokalt, står matforsyninga sterkere – men dette forutsetter kompetente fagfolk og aktive nettverk.

Forskning fra Nofima dokumenterer at lokalmatprodusenter lykkes best når de samarbeider om erfaringer, bruker teknologi aktivt og har faglig støtte. Matfaglig kompetanse gir produsenter evne til rask omstilling og trygg og god mat med bedre holdbarhet også når forsyningslinjene settes under press.

Gjør kompetansen til en del av beredskapen

Regjeringens mål om 25 milliarder kroner i lokalmatomsetning innen 2035 handler om både verdiskaping og nasjonal matsikkerhet.

Matfaglig kompetanse er en nøkkel til å utnytte lokale råvarer fullt ut og utvikle produkter tilpasset både lokale og nye markeder. Gode matfaglige kunnskapsleverandører har lært produsentene å foredle melk til vellagret ost, gi ny tekstur til grønnsaker, utvikle kjøtt på lokale raser eller fermentere rakfisk. Erfaringene fra Kompetansenettverk Lokalmat viser at nettopp slike miljøer gir trygge rammer, delingskultur og raske løsninger når problemer oppstår.

Foredling på små enheter rundt i landet gjør også matforsyninga mindre sårbar. Lokalt utstyr og kompetanse gir fleksible løsninger i en krise. Beredskap handler ikke bare om lagre, men også om evnen til å omstille og produsere.

Nytt lovforslag kan styrke lokalmaten og øke beredskapen

Regjeringen la denne våren fram et lovforslag med viktige endringer i loven om offentlige anskaffelser. Nå blir det enklere for kommuner, skoler, sykehjem og andre offentlige institusjoner å kjøpe inn lokalprodusert mat, og gjøre det enklere å ta samfunnshensyn ved matinnkjøpene. Dette gir lokale produsenter et større marked og økt forutsigbarhet.

Samtidig er ikke økt tilgang til offentlige markeder nok i seg selv: En vellykket satsing forutsetter at produsentene har matfaglig kompetanse til å møte kravene fra offentlige kjøkken til kvalitet, mattrygghet, produktutvikling og leveringsevne. Matfaglig kunnskap blir dermed ikke bare en trygghetsfaktor og fortrinn for den enkelte lokalmatprodusent, men en helt sentral faktor for at de nye mulighetene reglene om offentlig anskaffelser gir, faktisk skal bidra til økt selvforsyning og trygg mat i hele landet.

Råvarene er basis, men det er kunnskapen som gjør maten til et reelt sikkerhetsnett for landet.