Sokneprest Harald Hauge. Arkivfoto: Marit Langseth
Den sterkeste kraften
– Vi mennesker er på sett og vis nokså middelmådige: Det er mye over oss vi ikke kan forstå eller ta inn, og samtidig er det mye under oss vi heller ikke er i stand til å se og gjøre noe med, skriver sokneprest Harald Hauge i ukas prestepreik.
Denne artikkelen er to år eller eldre. Noen opplysninger kan være utdaterte.
Plutselig lå den der, midt på turstien: Kampesteinen. Den var på flere kubikkmeter, og hadde kommet ned fra fjellsida til høyre fra flere meters høyde. Kraften i fallet hadde vært nok til å kløyve steinblokka i to. Bruddflatene var klart synlige. Fallet måtte ha skjedd relativt nylig, for den lå der ikke forrige gang vi gikk samme løypa, det var elleveåringen og jeg enige om.
Så da ble det til at vi snakket om steinen mens vi gikk videre på vår vei mot toppen. Hva slags krefter var det egentlig som kunne ha satt steinen i bevegelse? Hvorfor hadde den løsnet fra fjellet og kommet styrtende nedover langs bergveggen?
Elleveåringen antok det var vannet som hadde skylda, enten i form av flom eller – kanskje aller helst – i form av is. For vannet utvider seg når det fryser, det hadde hun lært, og da kan det sprenge store sprekker selv i harde fjellet. Slik kunne steinen ha løsna. Men så da? Hva slags kraft er det som gjør at vannet renner, at det er i bevegelse, at det søker nedover, fyller sprekker og kløfter og bryter demninger og barrierer i stykker?
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP
