VINTERVEIEN: Lasskjørerne er et ikonisk bilde på Rørosmartnan. Her på vei over Djupsjøen. Foto: Trond Haugan
Vinterveien
Sokneprest Harald Hauge skriver om Rørosmartnan og vinterveier i ukas Prestepreik.
Denne artikkelen er to år eller eldre. Noen opplysninger kan være utdaterte.
Så ble det endelig martna igjen! Da vi pakket sammen etter martnasuka februar 2020, var det vel ingen som så for seg at det skulle bli tre års opphold mellom den 167. og 168. utgaven av Rørosmartnan. Men slik ble det altså. Så når hyttklokka endelig ringte martnasdagene i gang og tonene fra Rørossangen strømmet utover menneskemengden på Malmplassen tirsdag, kjentes det derfor også som en markering av at koronapandemien endelig var fullstendig bak oss. Veien vi har tilbakelagt disse tre årene har vært både lang og hard.
Under tirsdagens martnasåpning ble det framført et tablå over temaet «Vinterveien». Samme motiv sto også som overskrift under gårsdagens Fôrbondemesse i Ziiren. Kanskje kan vi tenke på den reisen vi har gjort disse siste tre årene som en reise gjennom en hard vinterstorm. Den har kostet krefter og har isolert oss underveis, men nå har stormvinden stilnet og sola brutt igjennom skylaget.
Uten vinterferdsel hadde vi ikke kunnet bo her hvor vi bor. Jeg hadde (som jeg også har nevnt her i denne spalten tidligere) mesteparten av oppveksten min i Japan. Der er somrene lange og varme, og selv om vintrene kan være barske og snømengdene nokså voldsomme, ikke minst på nordsida av hovedøya Honshu der de iskalde Sibirvindene blåser, har jeg vært vant til å tenke at det er om somrene man kan og bør foreta lengre reiser. Om vintrene holder man seg helst inne og lever av oppsamlede lagre, man «står han av». Men slik har man ikke nødvendigvis tenkt her i fjellregionen. Og når jeg bare fikk tenkt etter, skjønte jeg jo at det slett ikke har vært så dumt å reise og drive handel om vinteren. Islagte sjøer og vannveier er egentlig en drøm for den som ferdes med hest og slede.
Digital 5 uker for
5 kroner
5,-
KJØP
Digital
1 måned
170,-
KJØP
