Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Debattene har rast i det siste. Hvordan skal Ålen se ut? Hva skjer med butikkene på Røros? Hvem skal det bygges for? Vil det bli tomme hus og mørkt i glasa? Hvem skal ta ansvar for turismen? Hvordan skal vi få flere til å bo i Fjellregionen?
Det har dreid seg om eierskap, butikklokaler, boplikt, transportmuligheter, parkering og jobbtilbud. Fra kommuner på randen av konkurs til private investorer og selskaper utenifra. I avisa, på Domus, sosiale medier og over kaffekoppen.
Midt i dette så er det flere essensielle elementer som få snakker om. Hva skal til for at Ola og Kari Dunk, med bikkja i baksetet og tantebarn på besøk skal ha lyst til å stoppe og bruke tida si her? Er det noe i dag som frister ved første øyekast i det du passerer Støren (eller Tynset) og setter kurs oppover i høydemeter, eller blir vi bare et nødvendig stopp for lading og dostopp?
Står en turist i dag i Kjerkgaten så er det vanskelig å vite hvor Doktortjønna ligger (Røros sin eneste lekeplass utenom barnehagene). Det er ingen skilting til turstiene oppi Vola på Nilsenhjørnet eller informasjon om at Rundtjønna/Dalstjønna er nydelige badeplasser. Det finnes ingen fine sitteplasser med benker, trær og blomster, men flust av ladestasjoner for elbil.
Kjører jeg gjennom Ålen så er det godt å være lokalkjent for å vite om turene opp mot Svenuken eller Kjølihytta. Det er ikke noen åpen lekeplass, Tuftepark, sitteplasser langsmed den fine elva eller offentlig grøntområde å se. Industri må vi ha, butikker likeså. Sted for drivstoff. Men, når et sted er passert på to minutt og inntrykket var en bensinstasjon og butikk med noen hus rundt så frister det lite. Det må være noen som fanger blikket, skilt som viser veg, attraksjoner, steder å være, utsikt og grønne lunger som sier, blir her.
Et godt sted å stoppe har gode benker ved vegkanten og trær å sitte under. Det er en lett tilgjengelig lekepark for barn og treningspark for voksne. Det er godt skilta til nærmeste gapahuk, bobilparkering, turstier, turisthytte og informasjon som er oppdatert på kommunens nettsider. Bensinstasjonen har pynta med blomster og satt ut parasoller. Det er lett å finne ut at ifra parkeringsplassen så er det fire minutters gange til toalett, seks minutter til Sentrum, toaletter der borte og svømmehall bort dit. Om dette koster? Ja gjett! Naivt? Veldig! Har vi råd til å la være? Nei.
Lekeparker, benker, treningsplasser, trær, gangveger, bilfrie områder og sykkelstier gjør at folk stopper. De tar den ekstra natta, og legger om reiseruta. Fireåringen digger parkene, og far får strekt på beina sammen med bikkja. Pensjonistbussen tar lunsjpausen her istedenfor lenger sør/nord. Fotturistene smiler; det er lett å komme seg fram, gode skilt og ingen trengte å være lokalkjent for finne Langegga eller Muggruva. De som stopper legger igjen mer penger.
De blir mer nysgjerrige på å bo her, og forteller sine kjente om hvor godt det var å være på fjellet hos oss. Vi må ha tilbud hele året hvis butikker skal bestå. Søndagsåpent bibliotek i september, museer som fornyer seg, mat som ikke heter takeaway og basseng å plaske i når november er våt. Hyttefelt og heliumballonger er definitivt ikke løsninga.
Bonusen for en slik satsing får rørosinger, ålbygger, glåmosinger, brekkinger og osinger alle i hop. Vi som allerede er fjellfolk, får det litt bedre med kommuner som ser verdien i lavterskeltiltak, utendørs trivsel, aktivitetstilbud og tilgjengelighet for alle. Tilpasses nærmiljøene til de med rullator og barnevogn, så lages det steder for et helt livsløp. For hver krone som investeres i slike prosjekter så spares store utgifter for framtidas helsevesen og psykisk helsevern. Investeringene i noe så enkelt som skilting, lek og sykkelstier har verdi som ikke kan måles når det gjelder livskvalitet, mestring og folkehelse.
Nøkkelen ligger ikke i om det bygges en ny butikk eller at Biltema vil etablere seg. Det ligger i at det tenkes helhetlig, attraktivt, for framtida. Gode opplevelser og fine omgivelser med tilrettelagte tilbud sprer seg, både i omdømme og på sosiale medier. Ei bøgd vil tape mye hvis setninga i bobila er 'det kjørte vi forbi for et kvarter sida'.
Tar det bare et par minutt å kjøre gjennom et tettsted så må det selges og synliggjøres som et godt stoppested på kort tid. Et sted i Bygde-Norge som gjør at en turist, en jobbsøker, student eller et kjærestepar føler på stoppeplikt fordi de vil se mer, oppleve mye og liker førsteinntrykket, ja da snakker vi høyrentekonto og god avkastning for alle.
