Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
I det siste så har jeg følt på den negativiteten noen
politikere, men også kommuneadministrasjonen, har til lokalavisa og pressen i
vår kommune.
Til det har jeg følgende to spørsmål:
Hvorfor skal vi være negative til noen som i realiteten bare
gjør jobben sin, og konkret hva er det vi faktisk er redde for?
La meg i det videre forklare hvorfor dette er viktige
spørsmål.
For det første er åpenhet i en kommune helt avgjørende for å
sikre et velfungerende demokrati og tillit blant innbyggerne.
Pressen spiller en uunnværlig rolle i lokaldemokratiet vårt.
Den fungerer – blant annet – som ei uavhengig vaktbikkje på vegne av oss alle,
med den hensikt å avdekke og belyse saker og ting som ikke er som de burde
være. Dette er fordi det er vanskelig å gjøre noe med kritikkverdige forhold man
ikke er klar over at finnes. Og fordi kommunen er den lokale offentlige tjenesteyteren,
den lokale offentlige forvalteren av våre fellesgoder, og den lokale instansen
som har beslutningsmyndighet i mange saker som påvirker hverdagen til våre
innbyggere, er det særlig viktig at den lokale pressen er opptatt av å se
kommunen i kortene. Ikke for å henge ut alle feil og mangler i enhver sak, men
først og fremst for å belyse og informere på et nøytralt og uavhengig grunnlag.
En av de viktigste måtene pressen ivaretar denne rollen på
er å sørge for åpenhet i lokalpolitikken. Ved å dekke møter, vedtak og
politiske diskusjoner, gir pressen innbyggerne innblikk i hva som skjer, også
tidvis det som foregår bak de lukkede dører. Dette gir en plattform for debatt
og meningsutveksling som er avgjørende for et levende demokrati og ei opplyst
befolkning.
Pressen har også i sitt mandat å ettergå og utfordre personer
og instanser med mye makt. For eksempel oss politikere og den administrative
ledelsen i kommunen. Men også sentrale aktører innen næringsliv, kultur og
idrett. Dette er spesielt viktig i et lite lokalsamfunn, hvor beslutninger ofte
tas nærmere innbyggerne og kan ha direkte innvirkning på deres liv. Gjennom
kritisk journalistikk kan pressen avdekke alt fra mangelfulle prosesser til
direkte lovstridige handlinger.
Og nettopp det at kritisk journalistikk noen ganger
resulterer i at det graves opp veldig ubehagelige saker, gjør at en kan få litt
vondt i buken. Man kan få såret stolthet. Man kan få ei stygg ripe i lakken. Og
ja, man kan også oppleve seg urettferdig behandla.
Men da handler det om hvordan man håndterer disse sakene når
de kommer. Og det jeg lurer på er hvorfor vi i Holtålen virker å ha en voldsom
trang til å gå rett i skyttergrava for å forsvare oss heller enn først å
reflektere seriøst over den informasjonen som har kommet til overflata for
faktisk å – på en god og grundig måte – vurdere om det her kanskje er noe vi
burde ha gjort annerledes.
Jeg sier ikke med det at man skal legge seg flat tvert man
må svare på vanskelige spørsmål i en vanskelig sak. Men jeg sier at det er
langt bedre å legge fra seg personlig stolthet og å ta de kritiske spørsmålene
– og eventuelle anklager som måtte komme – på en seriøs, profesjonell og ydmyk
måte i stedet for å ha en refleks-respons på at her er pressen i gang med en
heksejakt.
Jeg, for min del, er først og fremst takknemlig for at vi
har en lokal presse som faktisk bringer til torgs krevende og kritiske
spørsmål. Det bidrar til å gjøre både meg og oss bedre, om vi faktisk håndterer
det på riktig måte. Vi skal heller takke for at vi får tilbakemeldinger, også
når vi i utgangspunktet er uenige i hva som blir sagt og skrevet. Fordi vi ikke
er feilfrie, og fordi pressen faktisk ikke har noen mer konspiratorisk agenda
enn at de søker å belyse og avdekke kritikkverdige forhold.
I forrige uke skulle
vi vedta et pressereglement i administrasjonsutvalget. Jeg er veldig glad for
at saken ble trukket fordi det framkom at det foreslåtte reglementet kunne ha en
særdeles negativ påvirkning for ansattes ytringsfrihet overfor media. Vi som er
folkevalgte politikere, og i kraft av det faktisk sitter med det overordnede
ansvaret for blant annet at ansattes rettigheter er ivaretatt, er avhengig av
at nettopp de ansatte tør å si fra hvis det er noe som er kritikkverdig, slik
at vi da kan ta tak i problemene de eventuelt påpeker. Videre handler det også
om de forutsetningene pressen har til å gjøre sin jobb på en hensiktsmessig
måte som ivaretar deres forpliktelser rundt helt essensielle ting som
eksempelvis kildevern.
Pressereglementet er
også omtalt i Kommunal Rapport. Jeg er glad for at en av Norges fremste
eksperter på dette feltet påpeker at det ikke er illojalt av en ansatt å
fortelle om kritikkverdige forhold på sin arbeidsplass.
I KR-artikkelen står
følgende:
«Det er ikke illojalt
av en tilsatt i kommunen å gå ut med informasjon som har en klar og betydelig
offentlig interesse, om svikt i kommunenes virksomhet. Det er tvert imot lojalt
overfor folkevalgt ledelse og velgerne. Et fungerende kommunaldemokrati forutsetter
at allmennheten i størst mulig grad får innsyn i hva som skjer, og også vite
hva som ikke fungerer.»
Videre
står følgende:
«Det kan være en
tjenestefeil ikke å ta kritikk opp tjenesteveg først, før man går ut med denne,
men framholder at det vil være en mer alvorlig tjenestefeil hvis man ikke
reagerer hvis man sitter med informasjon om kritikkverdige forhold og ser at
der ikke blir reagert fra ledelsens side.»
I lys av dette så vil
jeg rose ansatte på legekontoret i Holtålen som sendte en bekymringsmelding som
havnet på postlista og i media angående budsjettforslaget for 2025 som skulle
vedtas før jul. Dette var med på å bevisstgjøre konsekvensene ved
budsjettkuttet.
Det som i alle fall er helt sikkert er at det siste vi som
en seriøs norsk kommune skal begi oss ut på er forsøk på å ilegge begrensninger
på medienes evne til å stille kritiske spørsmål, med den konsekvens at det
svekker deres samfunnsrolle.
I stedet bør vi anerkjenne at vi er to samfunnsinstitusjoner
som har to ulike roller, og hvor det er en del av maktfordelingsprinsippet som
tjener det norske demokratiet så godt at vi som kommune ikke kan diktere eller
sensurere lokalavisa.
