Det første jeg gjorde som aktiv AUF-er var å gå i begravelsen til en gutt som var tre år yngre enn meg. Jeg fyller snart 35. Han er fremdeles bare 16
Marius Haugan Lillegjære, journalist og nettredaktør i Fjell-Ljom, har tatt vare på Utøya-genseren fra sin tid som AUF-er.Liv Maren Mæhre Vold
Navnet hans er Aleksander Aas Eriksen. Og jeg fikk aldri bli kjent med ham. Han var en rocker med et gigantisk hjerte. For han var også med i Røde Kors. Og i AUF.
Dette er en kommentar skrevet av en redaksjonell medarbeider.
Jeg kunne fått gleden av å bli kjent med ham under AUFs sommerleir i 2011. Det var jo planen. Jeg hadde vært passivt medlem i et par år, men kjente at jeg egentlig var litt idiot som var så engasjert uten å engasjere meg.
Så jeg tok kontakt med lokallagslederen på Stjørdal, der jeg bodde på den tida, sent i mai det året. Og ble ønska hjertelig velkommen og anbefalt sommerleiren. Det var den perfekte arena for en fersking. Da fikk jeg også bli godt kjent med resten av styret i Stjørdal AUF, og med hundrevis av andre ungdommer fra hele landet.
Ironisk nok var det imidlertid på grunn av det blomstrende engasjementet at sommerleiren likevel ble nedprioritert. Holtålen Ap skulle lage valgkampavis, og da er det vanskelig å si nei når ens egen far er ordførerkandidat. Det er et eksempel på den typen tilfeldigheter som ble utslagsgivende for hvem som måtte bøte med livet den dagen. Og hvem som måtte leve videre med ufattelige traumer. Og hvem som slapp unna absolutt alt.
Aleksander Aas Eriksen ble bare 16 år gammel. Han ble drept i kafébygget på Utøya 22. juli 2011.privat
Så i stedet for at mitt første møte med AUF var den sagnomsuste sommerleiren, var det en begravelse. Til en 16 år gammel gutt.
Jeg ble konstituert sekretær i lokallaget på omtrent samme tid. Jeg glemmer aldri de ordene fra lokallagsleder Jan på det første styremøtet i august:
– Ja, nå må vi gjøre opp status her. Hanne er på sykehus. Lene Maria er død. Aleksander er død. Så det er litt tynt akkurat nå.
I årene siden har jeg fått se på nært hold hvordan det er å være overlevende. Hvordan det er å skulle håndtere den opplevelsen det er å legge på svøm i kaldt vann, for så å snu deg og se en annen nordmann sikte på deg med rifle, og at den eneste grunnen til at livet ditt ikke slutta der var at du klarte å dukke under vann samt at du tilfeldigvis akkurat hadde kommet langt nok til at du begynte å bli vanskelig å treffe.
Og dette er altså tenåringers opplevelser.
Om du er lei av «alt maset» om 22. juli fordi du tenker at nå har det vært 15 år og da må det være mulig å ha kommet seg videre, så har du rett og slett null forståelse for hva en slik opplevelse gjør med et menneske.
Og du bagatelliserer det aller mest alvorlige med hele 22. juli: At det var et målrette angrep mot et på mange måter helt ordinært demokratisk politisk parti på bakgrunn av en hatefull konspirasjonsteori om hvordan nevnte parti systematisk jobber med å undergrave og å vanne ut norsk kultur.
Hvorfor er det like relevant å snakke om det motivet så lenge etter 22. juli-terroren, spør du?
Fordi Aleksander og til sammen 76 andre uskyldige mennesker ikke fikk leve mer, mens konspirasjonsteorien som drepte dem fremdeles gjør det.
Følgelig er et annet Utøya-offer, Tore Eikeland (21), sine ord så riktig å trekke fram igjen og igjen:
Det kan kanskje vera på sin plass å spørja seg korr mykje av den korte tida ein har på jorda ein vil bruke til å frykta det framande og rasa over medmenneske, og kor mykje ein vil bruka på å gjera livet lysare for andre og bidra til at alle får det bra. La oss leva for kvarandre.
