Sportsfisket har ikke skapt villakskrisen

Dette er et leserinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Oppdrettsrelaterte påvirkninger er fortsatt blant de mest alvorlige, og samtidig de mest håndterbare.

Miljødirektoratet har besluttet å stenge laksefisket i Gaula, Orkla og Verdalselva fra 1. august. Bakgrunnen er svært svakt innsig av villaks til elvene i Trøndelag og på Nordmøre, og vurderinger fra Norsk institutt for naturforskning som tilsier at bestandene ikke vil nå gytebestandsmålene dersom fisket fortsetter. 

For laksefiskere og lokalsamfunn er dette en tung beskjed å få. Likevel mener NJFF at situasjonen for villaksen nå er så alvorlig at det er vanskelig å klandre Miljødirektoratet for beslutningen. 

Stenger laksefisket i flere elver i Midt-Norge

Det er trist at myndighetene må ty til ytterligere innskrenkinger i allerede strenge reguleringer. Samtidig må vi erkjenne at når faggrunnlaget viser at bestandene mangler et høstbart overskudd, er det riktig å prioritere gytefisken og bestandens framtid. 

Fiskereguleringer alene redder ikke villaksen 

Det er samtidig viktig å understreke at det ikke er sportsfisket som har skapt villakskrisen. 

Regulering av fisket er i praksis det viktigste virkemiddelet Miljødirektoratet rår over når bestandene svikter. Når direktoratet nå strammer inn ytterligere, er det fordi de må bruke de virkemidlene de faktisk har tilgjengelig for å sikre mest mulig gytefisk. Utfordringen er at de grunnleggende årsakene til villaksens tilbakegang ikke skyldes beskatning. I Hardangerfjorden og de indre lakseelvene har alt laksefiske vært stengt i over tjue år uten at bestandene har bygget seg opp igjen. 

Villaksen har gjennom flere tiår blitt utsatt for en samlet belastning fra mange påvirkningsfaktorer. Påvirkning fra oppdrettsindustrien, inngrep i vassdrag, vassdragsreguleringer, forurensning, klimaendringer og endringer i havmiljøet har svekket bestandene. Vitenskapelig råd for lakseforvaltning peker på at flere menneskeskapte trusler fortsatt påvirker villaksen negativt. 

Oppdrett er den mest akutte utfordringen 

Selv om villaksen møter mange trusler, er det bred faglig enighet om at oppdrettsrelaterte påvirkninger fortsatt er blant de mest alvorlige, og samtidig de mest håndterbare. 

Lakselus fra oppdrettsanlegg fører til økt dødelighet hos utvandrende smolt, mens rømt oppdrettslaks bidrar til genetisk innblanding som svekker villaksbestandene over tid. Både Vitenskapelig råd for lakseforvaltning og et bredt forskningsmiljø har gjennom flere tiår pekt på disse faktorene som sentrale årsaker til den negative utviklingen. Likevel er det gjort for lite for å redusere skadeomfanget. Tiltakene som er innført har i beste fall begrenset skadepotensialet, men ikke vært tilstrekkelige. 

Når myndighetene nå må stenge fisket i noen av landets mest kjente lakseelver, er det et symptom på en langt større utfordring enn fiskereguleringene. Skal villaksen ha en framtid som høstbar art i Norge, må de underliggende truslene reduseres betydelig. 

NJFF mener derfor det haster å få på plass en miljømessig bærekraftig havbruksforvaltning som i langt større grad beskytter villaks og miljøet ellers. NJFF har lenge krevd at oppdrett må foregå i nullutslippsanlegg. Samtidig er den viktigste oppgaven nå at regjering og Storting følger opp havbruksforliket fra 2025. Målsettingene er gode, men uten helhetlig oppfølging endres lite. Uten en snarlig reduksjon i lakseluspåvirkningen vil lite positivt skje for villaksen. 

Villaksen trenger gytefisk 

Miljødirektoratet begrunner vedtaket med at informasjonen fra årets sesong ikke gir grunnlag for å tro at det vil komme tilstrekkelig med mellom- og storlaks opp i elvene. Situasjonen har vært bekymringsfull over flere år, og direktoratet vurderer at det heller ikke i år vil være et høstbart overskudd som kan forsvare videre fiske. 

For NJFF er det et grunnleggende prinsipp at fiske bare kan foregå når bestandene har et høstbart overskudd. Når dette mangler, må hensynet til bestandene veie tyngst. Dette er også i tråd med naturmangfoldlovens prinsipp om at høsting bare kan tillates når det finnes et høstbart overskudd. 

Vedtaket er likevel ikke uproblematisk. Mange lokale forvaltere har gjennomført betydelige innstramminger gjennom kortere sesonger, strengere kvoter og fredning av stor hunnlaks. At dette likevel ikke er nok, illustrerer hvor alvorlig situasjonen for villaksen nå er.

Tiltak må rettes mot årsakene 

Det er forståelig at mange laksefiskere reagerer med frustrasjon og skuffelse når fiskedager forsvinner. Men på kort sikt finnes få alternativer når målet er å sikre gytebestanden. 

Samtidig er dette nok en påminnelse om at arbeidet for villaksen ikke kan begrenses til spørsmål om fisketider, maksmål og kvoter. Skal utviklingen snus, må tiltakene rettes mot årsakene til at stadig færre laks kommer tilbake fra havet. 

Villaksen trenger flere gytefisk. Da må vi få på plass et system som reduserer mengden lakselus og rømt oppdrettslaks. Dette krever strengere politiske rammer for oppdrettsnæringen. I tillegg må alle ansvarlige departementer ta den samlede belastningen på alvor. Hvis ikke, vil situasjonen for villaksen gå fra vondt til verre.